Lørdag den 23. december 1978 skrev Eyvind L. Lind i Bornholmeren.

 

 

Annars Spillemanj.

En lijden jyjla – åtajninj.

Når enj frå bøjn gjikkje a lannavæjn norr på å va komminj ævent til Rauvnabæjkjinj, løvv dær en smaler, knadurer vaj væstpå mo haved. Ætte å ha gåd kansje honrede alna, drajde dænj strajs å norr åå. Hær løvv så nonna jaulsporr gennem enj lijdinj skau, vår Raunabæjkjinj serlada ijennem.væjn va ævent bre nokk te, a enj møjvaun æjle et hæstakjæretøj på nå kunje aga saj framm, sæl omm dær ver vinjtertijd knapp nokk va plaz te et tra.

Så komm inj frammbi en lijdinj hæjlu lyjkkja me nonna avijler, borkjetræ, jyjlgraner å nonna hælsikkans boska me longa torna. Omm dænj lijla lyjkkjan va et alnahøjt stengjare. Når inj va komminj frambi dænja hæjlua stanj, ble dær auvna agra å lijd framma norranpå lå en pener ajendomm.

Hær bode Annars Spillemanj.

Forr sæl omm Annars hadde et gaddelit avlsbryjggj, så hadde hanj inj imæjl tijd te å jælpa te me å byjggja kjærker. Å så va hanj spillemanj. Hela soggeds spillemanj va hanj, og ded va inj gla ver, forr dær va ønte anra inj hanj, når inj skujlle ha mozæk te fæstlia lajliheder som bryllopper, geburtsda, høstagjijller å anjjed fæstenøl.

Ajendomminj va væl på fæmtan – tjive tyjnne lann, å noggena å agrana gjijkkje væstanpå ævent helt ner te haved. Imæjl nabo huzmajnsbryjggjed va dær enj staj, vår dær læje va plaz te et jaulbørajaul, – a dænja stæjn kjøre inj alti me mælkakanjerna te lannavæjn.

Væstanpå va dær au enj markstaj, som påstinj, fiskarna – anra, dær komm frå lannavæjn æjle som skujlle dærte, gjijkkje ad. Væjn va ner te nonna fiskarhuz, dær lå gjømt unje bakkana. Hæjlia nætta fiskarhuz vad.

Hær bode Annarsa æjle hansa konnes familja, å dærforr ble Annarsa alti dænj stanj, som vår inj stynnjada, æntan når inj me jaulbørn forran saj agada te bøjn å hannlada, æjle når inj komm tebaga me et knyde kjevmanjnssager.

Så bankada inj på hoss Annarsa å laggada å, æntan på karabræd på dænj væstre gauvlinj, æjle inja i folkastauan me ded vidskurada golled, spottebakkinj i nobbesakroginj, å dænj gamla slawklokkan å slabænjkjinj unje vinjued.

Avlsbryjggjed va ønte storre inj Annarsa konna å en ugjeft døtter kunje klara`d. Dær va fijlle – fæm kjør, nonna svin å nonna fåramætter, som tilja i framtijden te lant hænn i fiskjed gjijkkje nera i bakkana. Mænj inj skujlle varra nåsammer forr å klara saj, å dærforr måtte Annars i mæjlstyjnner ta ud å jælpa te hoss hånnværkerna forr å tjena te å betalla ræntepænjana me. Te å sjødda avled hadde di Kristian Hansen, dær hadde et lijded huzmanjsbryggj i nabolawwed. Hanj hadde gjærna et par hæsta, å når dær skujlle avlas, jolp hanj Annarsa me avled. Å så må inj væl ønte glømma Annarsa huzmanjsbjæla, som hed Peddersen. Hanj va så fankens ilsk å gjorrveddinj. Hanj lå alti i vinjued å folde me i, va dær sjedde. Ijkkje et mænjske kunje komma frambi, forrinj hanj galpada opp. Ju, hanj va en go åviza, dæmme. Mænjded va nu livval Annarsa konna majjed gla ver, forr så ble inj ævent varskod i tia, sa hon. Ded viste Peddersen, å dærforr va hanj ævent lijd å enj færmsnud, å ilsker va hanj au å kunje gott nabba te folk, viss a di ønte rættada saj ætte huzasjijkk, mænj når Annarsa konna skammada på inj, krev hanj inj unje bored, vår hanj livval kunje følla me i, va dær gjijkkje forr saj.

Monga å domm, dær gjorre saj et ærne inj te Annarsa, vaju blannt anjjed fætra å onkla. Di kunje ju forr ded mæsta ajle spilla lijd på finkelinkan, klanetten, fløjtan, sjælloinj æjle bassinj. Så sjedde ju a fijlle – fæm å domm frå ongdommstijden hadde funjed sammen å i mæjlstyjnner prævt å spillad, fosst forr sjauv å fornøjelse, sien hænn te mårskav å glæ forr anra i nabolaved, på gårana, å når dær hojltes gjijlle i forrsamlinjhuzed.

Ded ble ju så enj vana å komma te Annarsa enj gonn omm øggan, æjle san nårvæjn fajlt frambi. Ded sjedde som sajt ota, forr når ulada vær satte inj, så inj ønte kunje komma på sjønj å vraga, æjle agrana i ættehøstinj å hænn å fiskjedstiet va plødrua å markløza, å inj æjlans san va færdia me å pløja å roer å kantofler va lajt i kuler, så gjijkkje inj te Annarsa, forr så lå ju agrana brakk, å va skujle inj så få tijden te å gå me?

Så va Annarsa stauer hæjlua, inj kunje snakka å prata å spilla. Så tauv konnerna dorra speddetøj i spånkårrinj å nad jemmabagt brø i enj papperspossa, svåvvering lavada nonna botter æjlle anjed fiskeri te i et larrisstyjkkje å så stænjde inj darn å marsada te Annarsa, sæll omm inj ønte va gjæstanoddsbeinj.

Å ded sjedde ævent ota. Inj hadde som sajt nokk å prata omm.

Mæns kvinnkfolken speddada, hæklada å syde, å bællana såd ver ded runja bored å lavada te me jyjlapunjt som jyjlastjærner, jyjlaroser å kløpte spræjllemanja, så trajte manjfolken saj inj i stazstauan, vår dær ble kjølnad opp i kaklunonj, ded varde som dajt ønte monga stunjnner, forrinj dær ble varmt å hæjlut.

Når så vannkjælinj snorrada, å bællakjæftana ble rø, å tadran gjijkkje på kvinfolken, så glømde inj såmænj tijd å tima, sjedded kunjed såmænj au, a viss a ded satte inj me fnøjedriv å kjyjll, så ble sænkjaklærna trokked ud å orkinj å lajt i hæjluued forr – blena kjyjllslåna.

Ættehåns som bællana sævnada hænn æjle ble umegjorrlia, så ble dær ret opp på salinj, å ded varde såmænj ønte monga ivansblikka, forrinj ungana snev hænn, sæll omm Annarsa å hansa mozækkara regjerde, så huzakatan va ver å lætta.

Jennem enj mænjskeåjller hadde Annars å hansa brøra nojd me at skaffa domm måzækinstrumenter. Ajle desse hærsen forrsjellia finkelinkerne, klanetter å fløjter å anra strøjesager som sjællo å bassa hadde dorra plaz læje injanj forr i kroginj i mæjlsalinj.

Hær hænjde Hansa fiol, broer Christians fiol, onkel Kalsa sjællo, å så va dær bassinj, ja, dænj spillada dænj ugjefta døttern på, ja, ja vill såmænj saja uddan å varra holjnfuller, på væjggjen hænjde dær nokk 7 – 8 fioler, enj bras, å i kroginj stå som sajt gollfiolerna, som Annars ævent alti sa, når di stælde an te å spilla.

På et grant firkantad bor lå dær så injviradad i larris to fløjter å et par klanetter. Så dær va såmænj et gjevaldit uvall å nokk te å spilla på, mænj dær va vælle ua en hall snes, når ajle ble samlada.

Så komm fost snakkan igong me va nyt, dær va kommed å måzæk, omm Ared Kure hadde skrevved ængelskdanjsa æjlle hæjlua tyrolervalser, hopsaer, mazurker, sajsturer, æjle omm dær va kommed nad helt færmt frå Amerika.

Mænj Annars kjænnde domm, å så ble dær stæmmt ætte Annars, å sagerna ble spillad ijennem nonna gonga å Annars, å så var`de såmænj ønte långa styjnner, forrinj ajle spillada me.

Dær va såmænj strænjt nokk, å dær ble slæt ønte tijd te å sidda å rakka folk ner, forr dær skujlle barastans arbjes me måzækken å instrumenterna.

Ded, di ønte kunje, ded lær`de Annars domm. Så dær ble strøjt å gneddet å filad, å Annars va dænj dær slå takten å forrtallde, va dur`n va.

Ded va gjærna i C – G æjle D å sjælan A, når ded gjallt krysdurerna, å F å B, når ded va b- durerna. Så ble dær bara sajt en å desse durerna, forr Annars hadde ju forrtald domm, veddan di skujlle strøja ætteslawed æjle anrastæmman, å når så Annars strøjde fosstastæmman, så månkerada ded saj.

Å ded gjijkkje hivans, kantro! Dær va væll ønte monga nymodens klånga, mænj ded, di spillada, va folk enjhellu gla forr. Å når inj glæ`de saj sæl, glæde inj ju au di anre, sâ alti Annars. Di spillada ju fosst å frammast te dorra ajjen fornøjelse, dæmme!

Majjen kjænskaw te noder å ded slawed hadde di vælsajtant ønte. Annars hadde fortalld domm nålit omm sagerna, mænj dær va ju ønte majjinj pænj æjle tijd å aga te Rønna å få konnskawer i dænj slaws narrastrajer. Ded va kåns forr di fine, dæmme.

Nonna øra te å kjevva papper te å skriva nodetajnen, va dær hæjller ønte, så ville inj ha domm nerskrevena, så måtte inj bryggja enj gammajl, nergjømt, rener kagapossa, som ble oppsprættad.

Så ble dær tajnad å skrevved. Æjlans hadde ju Annars meledunterne i haud, så pappered va ønte nøvænndit. Sajes må ded ju, a ded e ju minjskal en månkera, forr dærforr e monga goa gamla meledunter fra Annarsa å Ared Kures tijd bled glømt å væksmeddena å kanj alri skaffas ijæn, naj så gonnkanj di aj!

Vår hadde så Annars Spillemanj lært saj å spilla, ded hanj ævent kunje? Hanj hadde ju ønte spillad i salana, vår folk komm i dorra søndajsklænninjer me gompafrakk å hvider kløpfisk å dorra konner i via, svårta nerandela å stramma livstyjkkje me pofarma, hvida halslinninjer å straga i nakkana. Naj, ded va ju mæst hoss bønderna, Annars å hansa spillemanja spillada.

Å som sajt, di va gla å tefressa, å Annars forrstå au å spilla, så møj å stæv røj opp frå krogana, sveddinj rajn ner å kjæftana på domm, å kløpfiskinj sad te tier næstan omm på ryjggjinj. Så va dær slaw i takten, å dær ble danjst, trampad, sånged og trallad, når dær ble danjst Rejnlænner å Hopsa så salsgolled gångada.

Annars kunje ju au regjere me domm, dæmme, forr hanj kænnjde alje de gamla opstajldedanjsana, så injanj ded staunada te, så kunje ajle varra me i Bromlan, Långsomma Gjarted, å monga anra!

Annarsa fossta fiol va ønte anjjed enj enj gammajl træsko, ja, ded forrtalldes dær, som sajt. Hanj va ønte gammajlåjller, da hanj begjynnde på dænj lajsan.

Hanj har sæl sajt, a ded artada saj seddan, at hanj enjgong hadde hittad enj våder træsko nere i strann, ded va ju nokk enj, dær va sjøll`d auer bor frå et sjev æjle kansje et vrag.

Dænj hadde hanj tad me saj opp i sit lijlla gjømmene oppa i bakkana, vår hanj omm sommarinj å lant hænn på fiskjed vautada krajturn æjle fåramætterna.

Bag nonna boska i tornren, vår dær va lojne forr væstanstorminj å ulada vær, hadde hajn lava`d saj enj lojdinj sta, vår hanj kunje varra saj sæl, vis å soln bræn`de forr majed, æjle ded begjynde å ble hallssnoskut å kalt hænn på ættehøstinj.

Holled, hanj hadde gjorrt sajj, va forad me tårt græs, halmpjotta å tårruer ajdja fra strann, æjle anra sager, som sijlakassabræ å anjjed tømmer te å stiva holled å me.

Å så hitte hanj saj nonna talstompa, som hajn kunje sætta en fyrstik te, å når så blarada, så vad læjesom hanj føl`de sag jemma på tijleslofted.

I mæljstyjnner makada hanj me sinj træsko, å lijd ætte lijd fijkkje hanj dænj injrættad, så dær kunje komma monna toner frå kattatarmana, som hanj nokk ævent hadde stojlled frå onkelinjs fiol. Så vad enj da, å hanj ble helt forrlauvster ver, at onkelinj nera frå bakkana, å som kunje spille, besøj`de inj. Hanj sa så teìnj, a hanj hadde en finkelinka jemma, å dænj skujlle hanj få, å så skujlle hanj au læreìnj å spilla på dænj, å noderna skujlle hanj au jælpa`nj me.

San sjedda alse, så Annars komm te å spille å ble enj spillekant, dær ættehåns skujlle spille, når dær skujlle fæstas å danjsas. Ded va væl ønte monga øra, mænj san vad ju dænjgoninj. Inj va ju tefres me ded lijde`a inj hadde, inte sant.

Inj unje jyjl, då Annarsa hadde slajtad, hadde hanj gjæstabodded spillekantbrørarna og dorra konner te å komma å smâga på tarmpølsan.

Mænj ded va ønte bara ded, forr I mæjljyln hadde Annars bled sport, omm hanj ønte kunje spilla te jyjlaball på en å gårana norr a te i Ryskkjersen.

Å ded va ju hæjlut å varra te pølsegjijlle, vår inj også konje prata om gamla da, å vår artit inj kunje had me jyjlahalm å jyjlalæva.

Så ble dær flinad å galpad opp, mænj sjauw vad som sajt. Så sajer ævent onkel Janus, a hanj hadde hørt nad omm, a ded spøjada på kjærkegårinj på Ryskkjærke, ja, ded va dær enj dær hadde oplæv`d.

Hanj hadde set en pjæsta stå å blara sønjanj forr kjærkan, når inj komm inj på kjærregårinj. Ded va Kristian Olsen, en å fiskarna, dær i hinj nat va komminj marsenes frå Vedby.

 

Hær hadde hanj gjorrt saj styjnner et ivansblikk, då hanj så stagrada å ner bakkanj mo Krusegårinj, så hanj ævent et blarenes lyz stå oppa på kjærregårinj sænjanj kjærkeinjgonginj.

Kristian Olsen va en kar, som inj kunje lijda på, sa Janus, så hanj løv i ajl fajl ønte me lojn å haws, forr hanj va så sant som ja sidder her, en æragjerrier kar. Så slo Janus i bored, som forr å sætta enj tromp på`ed, å ajle di anre tajde bara å nikkada.

Kristian Olsen hadde fortalt, a ded hadde vad hænn å nattatijde te. Hanj hadde vad uda me en karpa sijl, å vad blev hojllt opp på en å gårana dær i nabolawed. Ja, hanj va bled gjæstaboddinj te å spisa me te unjarna, å så ble dær spillad lijd kort, å så løvv ju tijden, dæmme.

Mænj ded hadde vad et hæjlut vær me dajlit månasjinn.

Så forrtallde Kristian Olsen, a hanj hadde stalld saj opp for å lagga lijd, å så vad, a hanj ævent så ded lyzed stå å blara på kjærregårinj. Ded hadde bled ver å stå dær, inj imæjl slykte ded, mænj så bled tænnt ijæn.

Ju, ded spøjada på kjærregårinj. Sæl omm Kristian Olsen hadde opplæv`s majjed, så hadde hanne ævent ønte læjefram mo te å gå opp på kjærregårinj ena, naj, så gonn hadde hanj aj.

Annars, dær ju så ota hadde kommed jemm på ajle tier, hadde nokk oplæv`d mærkelia sager, mænj nå inj så hadde ætteset, va ded va, så komm inj ota i bero me saj sæl, a ded kunje varra sjyjgger frå en bosk æjle enj sten, som seddan i nattatimana kunje gjorra enj stor å rælier skugga, som kunje se så skomluer ud.

Annars va ønte morjkjbonge, naj, dær va ønte nad å varra bonga forr. Seddan mente Janus å di anre au, mænj a ded spøjada på Rytskjærkegårinj, ded va nu så sant så sant.

Mænj, sa Annars, ded kanj kansje varra, a ja kommer te å se dænje begjejnelsen. Ded kanj ævent varra nad dær beskobbar inj. Ja ska ju dænj samma væjn som Kristian Olsen, så inj vedd ju alri, va inj kommer te å opplæva?

Mænj, dær e ju minjsanj mænjsker, dær e synjska ælje san, sa Annars, å di ser ju ævent enjhellu mera, inj monga å voss anre opplæver, som sajt.

Tredde jyjlada, hænn på ættemiddanj, va Annars i possen, å me fiolen i sinj larridpossa ga hanj saj på vaj te jyjlabal østan Ryskjerke. Hanj hadde sinja varma klænninjer på å hånnstokkinj. Dænj va ævent bra å ha me i føljeskaw, når inj gjijkke dær ena på lannavajana, forr ota kunje inj møda Lodvi – Jyjlkatt å nonna å hansa mammerter. Di kunje gott varra hall pågånse. Så vad ju ævent rart me enj ræjti tæjkkjatawt som testødd.

Annars skujlle varra dær te ver sajs – hallsjuv – tijden, så hanj kunje varre me te mæjljyjlsunjarna, å når dænj va nærtad ner, skujlle dær danjsas. Å ded skujlle varra oppstæjlledanjsa, forr domm hollt di så majed å på dænj gårinj.

Annars ble hælst vælkomminj, forr hanj va værkli vælkommonj forr spillemanjana hænjde ønte på trær`na på di kanttana.

Så ble dær åda å drokked å hænn på avtaninj sa boninj, a nu vad nokk tijden te å komma te å danjsa, så jyjlamadinj kunje fajla på plaz. Så flinada di ajle, rezte saj å gjijkkje inj i salinj, vår Annars hadde sinj plaz i ded ena jørned.

Trijlle – fira stora stenoljemarner lyste hæjlut. Så ble dær klappad i hænnerna, å Annars spillada marsen te å gå inj på.

Så komm kossta vals å dærætte skar dænj me rajnlænner, ængelskdanjsa, tyrolervals, aved – omm vals, å inj imæjl ble dær pustad å drokked pons, jemmabryjgt, å så komm dær skårrinj mad inj.

Så ble dær enj styjnn te å lagga å i, å så skujlle oppstæjledansana i gong. Ded va artit kanj ni tro. Dær ble danjst Långsamma Gjarted å ajle sång ”Onga konginj går i æjnja” så kom ”Port ijennømm, Bromlan, Stasturn, Bordajnsinj, Kjælaflikkaraturn, å dær kanj ni tro, a dær ble trallad, å så komm Sjinamyra – valsen, hvor manj sång: Komm hær te maj, å saj så maj, omm ja må kjyssa daj”.

Ajle kvinjfolken raute: Vist må du i, kjyssa naj fi, de ja`kje kajn li. Å så komm manj: A, sjita pyta, væl, å hon: Præv så, omm du får hæjl, å så song hela salinj: Tak ska du ha, ja e så gla, tak ska du ha.

Ju, inj kunje nokk høra a enj å anj hadde fåd enj syp forr majjed, mænj ded va jyjl, å dær va tijd te å mora saj, å så kunje inj hvila ud, dana ætte.

Ju, ded va en dajli fæst å dænj trajte ud. Så ded ble hænn på mårninj te, injanj Annars kunje få lau te å stavra å jemmætte.

Dær ble takkad å. Annars fijkkje saj en sjijllinj å enj possa me goer jyjlamad. Fiolen hadde hanj i sinj sjinnpossa, å så ble dær sajt adjø.

Ded va et vælsajnad mæjljyjlavær. Natta himlnj va klar, å månanj sjinnde inj imæjl så gla å nætter. Annars satte fast sinj tæjkkjararawt i sognavajjins kanddrua stena. Ded va såmænj hæjlut å komma ud i dænj vælsajnada friska loften ætte ajl dænj møjanj injja i salinj. Hanj trokke væred divt, å marsada så asta i singa ajjena tanker.

Hanj va komminj frå gårinj ud på lannavæjn, å va komminj ud ijennem dænj lijla skauinj ver Vedby. Nu sto hanj på bakkanj å glanada mo Rytskjærke. Hanj ville stå en styjnn å lagga å.

Hanj så saj omm. Dær lå ju hela sogged me ajle gårana.

Monga sta va dær enu lyz. Så satte hanj stokkinj fast i væjn å marsada asta mo Ryskjærke.

Ded blæste et gran, mænj æjlans vad hæjlut mæjljyjlavær, som sajt.

Ded ga et ryjkj i enj. Va va då ded, hanj dær så? Ryskjærke sto ju dær lant framma højt oppa på bakkaknajlinj – å dær – te vænnstre for kjærkedarn Va va ded?

Annars staunada strajs å skoggada forr iven. Va så hanj?

Et lyz, dær blarada!

Hanj gned sinja iven.

Va ser ja? Va, sa hanj forr saj sæl.

Hanj så enj anjinj vaj, forr san å præva, omm hanj ønte hadde drokked forr majjed.

Naj, Annars drokk me måda. Hanj va ønte fujller æjle galinj.

Hanj så ijæn opp på Ryskjærkegårinj.

Ju, nu vad dær ijen, så gjijkkjed u å komm ijen. Sikkedan sjaws.

Hanj staunada opp ijæn å fijkkje ded haudkomme, som Kristian Olsen ju hadde forrtalld Janus. Ded spøjjada alse på kjærregårinj?

Annars ga saj på vaj i gompatrav rætt ad mo kjærkegårinj.

Stadi så hanj pjærtan å ded blarenes lyz.

Hanj va nu komminj så lant fram, a hanj sto ævent læje nera forr præstagårinj.

Hær kunje hanj ju ønte se nad?

Va va nu ded.

Hanj satte stokkinj hårt i vajanryggjan å staunada ijæn enj styjnn. Hanj satte kossinj. Så marsada hanj opp a bakkanj frambi præstagårinj å rætt ad kjærregåraleddanj.

Hær sto hanj enj styjn forr å se, omm di unjejordiske lavada narrastrajer, forr te viners forr domm vill hanj nu ønte varra, forr så kunje hanj ju bara gå ijæn.

Hanj gjijkkje hænn te kjærkedarn, tau i dænj. Dæjn va stænjt!

Så gjijkkje hanj ijæn. Ded knadrada unge fødderna på inj å gå i ded løza stensjæverna. Så tau hanj køssinj lijd sønnerpå, å va nu ævent fri å kjærkan, å nu kunje hanj se ud auer hela kjærregårinj.

Dær sto ajle boskana, gravstenana me naun på, ajle sav ju. Så sto hanj ijæn en stujn, å så sa hanj te saj sæl, å når hanj va dær østeruda på bakkan, så vad ju et ganske bestæmt sta på kjærkegårinj, hanj hadde set pjærtalyzed.

Ded måtte så ævent varra mo dænj sian, dær skrånada frå inj. Så tau hanj ijæn kossinj å gjijkkje ajle stene ræjkkjerna ijennem.

Å så sjedded.

Dær va ju ded pjærtalyzed, som hanj hadde set på væjn frå Vedby.

Annars flinada å la fiolen frå saj, å så staunada hanj. Forran inj lå en gravsten væltad omm, å mitt i dænj va dær et lijden dæjlla æjle holl, dær va fyjllt me rajnvann. Når ded så blæste lijd ustogga hæn auer kjærregårijn, så komm våtted i svalp.

Ded va ded, dær slykte å tænde, når ded strøjde me ustogga vær auer kjærregårinj. Ded va alse ded pjærtalyzed Kristian Olsen hadde opplæv`d. Nu kunje Annars i ajl fajl forrtælla`nj omm begjejnelse.

Hansa konna lå vaginj, å nu fortallde hanj na, va hanj hadde opplæv`d.

Ja, mænj, du Annars, jyjlatijden e ju vårharres vælsajnada tijd. Ded e hæjlua da, så vaffor skujll`d spøja å regjere.

Unjejordsfolken di saver såmænj au, forr di har såmænj au sprænjt saj i goer jyjlamad, mænj Annars, dænj Kristian Olsen har ætte mitt nømme alri vad najinj støtter kar.

Så krev di bejggje ner unje di jemmavævada auandynerna – hojllt mæjljyjlstyjnner.

Ordforklaring:

Fnøjedriv – Snefog.

Noid – fornøjet, tilfreds.

Klanet – klarinet.

Pjærta – prås, et lille lys.

Tæjkkjarawt – en lang kæp.

Knaddruer – ujævn.

Stauna – standse, stå stille.

Begjejnelse – en underlig hændelse.