Nordbornholm d. 15.11.1929.

 

Då Jens Peter va te Gjile.

 

Jens Peter å Trina va fæsli glâ,

for di va bena te Gjile enj Stâ;

men så kom di ævent te tænkja på,

a Soen âu skulle farra då.

 

Fost skulle Jens så ta derhen

men fæjes å komma Jem ijæn

når hajn nu Mâdinj fikj gjort Besje;

for de va hanj denj vilesta te.

 

Trina hon hadde fåd fina Sko;

derfor skulle Jens sæl passa sin So

mæns hon gjek derhen å fikj en Svingom

på denj Mådan begge te gjile kom.

 

De Trina nok va som denj Plâninj lå

å snart fikj hon âu sinj Manj astâ,

for de gjek her, som ota de går,

a Jens han hadde Kam te sit Hår.

 

Å Jens gjek te gjile å åd for to,

mæns Trina sad jemma å paste So;

men då Jens skulle Jem å løsa å,

så kom di me Kårten, demmeså.

 

Enj Makker di manglada ævent âu,

å Jens hanj syntes a Kårtspel va Sjâu.

Hanj kunje ju ikje stå dom imo

men glømde rent bodde Konna å So.

 

I Fostninjen vânt hanj å va då så glâr,

men snârt ju Lokkan enj anj Kos târ;

då hanj gjek Jem for å kraula i sænj,

hanj hadde forlest et pâr Kroners Pænj.

 

Da Jens hanj kom Jem va Klokkan blen tre,

svårt âueralt å Darn tæpt te;

Jens krev så inj i Lân te sin So,

hon hadde tol dajlija Grisa, kantro.

 

Jâ tor ikje mæjla va Mârndanj gâ,

å hejler ikje va Trina hon sâ;

men sjer’ed otara, då kanj ni tro

a Jens får sæl Lâu å passa sin So.

 

Å denja Storjan ni læra kanj

a Kon ijke altid ska stola på Manj,

å Trina hon fijk âu lært dette me,

â gjile å Slæføre tâs når de e.