Nytårsgjijled hos Huijnatårkjelijn

I Klippeøen december 1957 fortæller Carl J. E. Aakerlund.

Uda i skâuijn lid syd for bøijn e dær eijn plet, vår a dær ijnen plântnijn e, dær står kons et pâr gamla forvâusta gråpila, å ront om eijn græsvâuster knajl e dær noggena stikkelsbåska å snebærabåska; en svakka i jorn e dær, vår a dær eijngong va et vanholl æjlle eijn broijn.

Stæd kajlas for Huijnatårkjelastælijn, for hær bode eijngong for væl et lided honrede år sin eijn maijn å hansa konna, hannem kalte  di for Huijnatårkjelijn,å ded nauned hadde haijn fåd, for ætte va dær ble sajt, så koijne haijn dølla huijna, å ded betø ju majed, ikje mijnst for dæijn, som færdas uda om nætterna å hâr nâd å nuta da.

Tårkjel hadde gjebursdâ dâijn ætte Hællitrekong, å då brøgte haijn å hojla et lided gjijle for sina kommarâter å dorra konner.

Ded skojle haijn âu hojla i år, å di skojle hâ redder mâd, arter, som va kågta på salta vijlællijna, som a haijn hadde skodded nera i Læwkabågten lid for jyl. Ded va menijnen frå fostan å, a di skojle hat åded dom te jyl, mæn haijn va så hældier, a haijn eijn dâ, då a haijn hadde vad i Rønna å va på jemturn, hitte en ân, som sodd fâst imæl noggena rødder oijne skrântan i Mulabyån, å då a haijn syns, a ded va syijn, a hon skojle sidda dær å kansje svælta ijæl,for ded va ju ikje sekkert, a di sagnada na på gårinjn å gâ dom te å leda ætte na, så gâ haijn na på skâln me kjæppijn, som a haijn hadde i hånn, a så tâu haijn na me i påzzaijn jem.

Tårkjelsa konna, Âna, ruskada så vijlællijnana å lâ dom ner i saltarabaljan, di va goa å hâ te hansa gjebursdâ.

Ver sjymnijnen på gjebursdâijn kom gjæsterna, ded va Kâl Rytter frå Samsijnahuzed å hansa konna, å Skajlemarkaantonijn å hansa konna; di hadde ajle træsko på fødderna, mæn ijnasko me, då a ded va kâlt å sidda me bâra håzzesokkana på lergolled hos Tårkjel.

Ded va menijnen, a di ijnan a di fijk autansmåled, skojle hâ eijn bidda oijnarna, å dærfor sto Tårkjel, då a di kom, uda i skorstenijn å krakkada sijl, å konn hon hadde en gryda me kantofler âuer glørna på trefodijn.

Gjæsterne satte dom ijn i stâuen, å Tårkjel fijk læje ti te å komma ijn å sjæijnte eijn syp te bådde karana å dorra kvijnfålk. Et kvartersti ætte ble grydan me kantoflerna sat på bored, å på et skårut lerfâd lå et snes krakkada sijler; en træbrikka va dær âu te vær å dom.

Kantoflerna ble skâlada me lommeknivijn, som a kvijnfålken lånte å maijnana, å då a dær va lajt ræjelit me kantofler på brikkarna, gjijk di igong me di krakkada sijlerna, dær ble spizta me fijnrana lesom kantoflerna, som di bed å. Kantoflerna va varma, å sijlerna va salta, sa a dær måtte asjillia sypa te, for å få ded varma å salta dølmad, lesom a drikkakrused ded måtte fylas to, tre gonga.

Ætte oijnarnijn satte karana dom te å spilla kårt, å eijn syp gle ner eijngong imæl, å imæns gijk kvijnfålken ud i kjykkened å snakte me Tårkjelsa konna, som hadde go fyr oijne artegrydan. Bådde Kâlsa å Antonsa konna me di glædde dom te arterna, for di koijne mijnes, a mæns a di tjænte på gårana, sjedded, a di fijk redder mâd, som va kågter på saltada ænner æjle gjæz, a vijlællijna hadde di hørt skojl smâga nâd så gott.

Då a klokkan hon va bled san mæst åta, ble artefâd sat på bored sammen me et lerfâd, som di to kågte vijlællinjana di lå på hela å trânblæijnkjenes. Træbrikkarna ble bâra vænda, sa a dæjn sian, som a dær hadde vad sijl på, kom te å vænna nerad mo bored.

Arterna ble spista idå fâd å me hornsjer, å då a Tårkjel lâ sjen frå saj, gjore di anred âu, å så tâu haijn fat på a vri ællijnana asjilt, å ded gjijk læt, for di va gott kågta. Vær tâu så eijn bidda å åd å å kjæzzada me sjen æjle lommeknivijn noggena kantoflebidda te saj.

Ded gjijk ijke helt tyst me å spiza ællijnana, dær ble sâuad, smaskad å svalt me små grynt, å karana, som hadde goa tænder, di knâsada di sjøre ben å lo dom gli ner sammen me sjefujla udå arterna.

Ded va et målti, san som ded, a våra forfædra di brøgte å rigga te, når a di kom sammen ætte å hâ vad uda påtågt æjle i kâmp uda på hawed å kom jemm, kåla å forfrøzzena: Man åd, man drak å va glâ å tefrezza.

Ætte a Tårkjels konna hadde vad uda å fylt fâd me arter eijn gong te, a ded så âuva tømt, ble dær bårred ud å bored, å så satte karana saj te å spilla kårt igjæn, ded va trekårt me luvvenes kat.

Kvijnfålken sodd å hæijnde, mætta å væltepas, å då a iwen begjyndte å ble små, lâ di dom âuanpå dåvvelsæijnen, å læijne vâred ikje, forrijn a di snev frå.

Hæn på natten bled et fælt rogg, å då a ded va dæwlasvårt, ble di enia om, a ded va bæst å vænta me å gå jemm, te a ded ble lyst, å dærfor ble kvijnfålken vâunada, å di måtte op å sætta røjad flæsk å brø på bored, å mæns a rogged susada hæn âuer vijlen, vår a dær dæijngongijn ikje vâuste så majed som eijn båsk, gjijk natten me røjad flæsk, râubrø å di siste sypana, som va på flaskerna.

Skriv et svar