Søddan e dær så majed –
Altinj e då så kjessamma sent på vaj, så sæl påskaøstan e bâgætte kommed. Liggnar ded nâd, a ded ska blæza mæst som a ded va årkân på dænja tiden, når a ded snârt e pinjes? Ded e rent hæn i væred. Dær liggjer dænj ena ânkerliggjarinj ætter dænj anra hænætter ad Hâsle tee, vælsajtans i Lævkabokten, for dær e ju lojne i kråginj dær. Naj varden e râkt idå lava, amerikânarna slaves snârt bådde me di frammede å dorres ajena, alt imæns a di brøgga le så majed a di kanj nå å klå te å varra ront omkrænj Månanj forr, å alt imæns så bådde svælta å fryza di, jo, ded går i eet kjør om hør altinj. Hær på lanned står vanned i sijdarna på âgrana somma stâ, å adder anra jorer e så torra, så sâninj fnøjer.
Uda i kolonihavanj peerler blomster å urter fram, mæn fâr hâr nu ente fåd anjed sjøtt enj som å smorra jâuled på trijllebørn å så ættese, a vizarna på kantåflarna pæjer dænj rætta vænj i kassanj, sætta dom hâr ed vard for sabbut te. Sjipparakonn går å ulkar âuer valpa-stommened, for va blæzeværed ente kanj få dânkad, ded kanj tutternasinj. Ded, a dær hâr vâvvad saj op idå jorn, hâr dænj æntan slogged ælle âu sledded ed rænj ront omkrænj huzed for å konja hinjja sin ajen rompa, hon hâr hanlad saj dyra rosenboska, å bådde hon å horrana hâr hatt enjhellu hâudbry me å få dom stokkena i jorn me dænj rætta ænnanj neerfor, mæn tro ente, a di kanj få lâu te å tâ fatt, najgon, di liggja spredda âuer eedeli alt, bådde på gonga å i græzed, a dær nâue hæn e oppkommed. Så bleer dær sjæjlt en taga på vyjstinj å lâvt enj all lansens ulokka, vist a dænj så majed som knyer nân rosa mera, dænj ajtar ed ikje væstan ænnanj, å vist a sjipparakonn får samlad saj te å smorra beested opp, så læggjer dænj lijlla saj âuanpå dævladanjsinj, så ded bler hannem, a hon rammer å ente dyred, å alt så jælper ed ikje enj pajs værkans å sjæjlla ælle hølma klavninj i golled. Imæns så hâr vi sântehâns, å så oppgjer di ed forr i år, å ded e nu mæst skâ, for roser pyntar enjhellu i enj hava, mæn så e dær på dænj anra sian ju livæl âu ded goa åd, a bleer blomster å urter udsleddena, så kommer dær hæjller ikje så majed som et grønt blâ å nâd ukrud, for ded går samma vaj. Jo vist mæn hârenj majen glæ å ded å få enj hvalp tegjeenes, folk vedden va di gjorr, når a di endeli gjorr nâd.
Vi tâu voss en tur neer âuer landed hær i ættemeddes, folk di avla di stâna, a di kanj komma aded for pløddra, mæn ætte va jâ kanj begriva, kanj râuinj ente sjyjlla enj råg, å ded skolle dænj hatt konjad ætte almenakkan, mæn sæl di kanj enj ente lida på mera. Vi så kansjee eenj ønka hæst, a dær va forr enj lættharra, æjllans vad eenbâr traktora, å enj ska nok varra vinjstoppena hældi, vist a enj ser nânj me et sæluvve folt å strøsæ, for ded e snârt mekkanik alt, om a ded så e en gammeldâs møjhakka, så hâr dænj nok ænt sina dâ på Frilanns-mosæommed sammen me en moggeso. Ok ja, tiderna hâr nok løvved rent vojll for voss, vi hâr en regjeerinj, a dær vrâzar me ded grâned sjillinja, a di kanj vri idå voss, å sæl om a vi e utølla ætte å vælta dom å pinj, må vi nok drâs me di tre veddervammelie bokstavana enj stonj inu, så e dorres varru åsjøtt, som væl e, håves vi då.
Dette stod i Bornholmeren den 16. maj 1970 skrevet af Ællen.

Sæddan e dær så majed –
Ilæl vår a ded e en go tinj, a enj hâr fåd bade jyjl å nyåred tâd,udan å sjænna saj rent, sæl om a enj kansje hâr gjort saj enjhellu umâg. Ded bleer nok mavrere hærætte kanj enj vedda. Møllerinj vil altså hâ våra sjillinja, å når a di ente kanj få nâd frå di ræje, så må di tâfrå di fattie. Dænj ræja kanj hanla saj enj goer går å brøgga alt, va hanj kanj nå å klå te å gjorra gårinj bære inu, å så trækkjad frå på skattinj å betalla nâue hen ded, a enj folkapensionist ska å me. Enj hâr hørt snakkes om, a somma å di, a enjanj troer, a di hâr så svær en fortjæneste, så ded værkans ammer ælle lignar, di hâr foje rå te å tâ saj trellefira kånjak te kaffed om autaninj, ælle la konn gå te damefrisør vær dâ, forded a hon ente sæl kanj sætta jygginj op te narrastrajer, som a hårveggana ju ska nu te dâs for å varra så vijnnua, som a di kanj blee, jo fâr sajer, a ded e ente spøj alt å varra ræja i våra dâ, for di hâr enjhellu hâudbry me å konja snyda for skat på ærli viz. Di får stress å proppa, bler darrhænda å stobivada forr tiden, å så ed livæl tæmmelit bære å varra fattij.
Jâ snakte me Peter Hânska ommed i hijndânj, mæn hon e så steensk, så hon ente e te å snakka me, jâ troer mæst, a hon e konssærvatiiv, drevsan, å va hâr hon så å varra strâgnakkad å? Injen goskaveli tinj. Hon hadde fåd saj en valp forærenes i jyjllagâua, mænd ær va et eedelit sty men a, for hon trøddinj på sokkana, bâra a hon rokkada saj, så gâlde dyred for lived, å fikje skarsorr tee, forrded a hanj ente vârde saj onjan, hon spore, om a jâ ville sjilla na å meinj? Jâ tâu skobbernakkinj å bâr enj ner te sjipparakonn, å hon ble så glâ som enj spillemanj å stænjte hæn å hanlada enj korr, a dænj konje sniva i, for di ska hâ enj stâ, vår a di høra tee, som hon sajer. Horrana ble rent perrevinska å glæ, då di såenj. Nu hâr di fåd lappasko hela famelian, dær står âu et pâr terees te sjipparinj, når a hanj kommer jim nânjgong, å så âza di ben for ente å komma te å trø enj. Dænj hâr toggad le så monga skobån itu, som a di ajja, fåd ajlle masker te å løvva på bådde hozzer å sokka, slogged binjed på en salmebåg, gnaskad hela kântinj i eenbâr spåger på korrinj, ruskad sit korratæppe te træzler alt å lajt læverpåstajmâda i ævent ajlle kråga i hela huzed. Va ska jâ griva tee, spore sjipparakonn mæst vrælefarru, for horrana liggjer le longa, a di e å kræwtar enj å tøller ente, a jâ mitar, som væl e så ed då gott, a dænj e renfarru å kanj kræva saj, for skolle enj hatt ded âu, hadde enj då savnad, å hølma ården i styggjelsed hâr enj då ente sinje tee.
Du ska bâra slå i golled me en åviza, sâ jâ, Razmes hâr alri fåd bânk i hela sin lævetid, å hanj e då enjhellu vældannader, vedd jâ. Høm, sâ hon bâra. Du får nok å bestilla æntan Bærlinarinj ælle Polletikken, sâ hon så te dænj stora, for Krâtinj forslår nok ente mer enj som enj tima på dânj, så e dænj udsleddinj. Enjkonje kansje âu tøra bested i et å varmerørn, sâ hon mæst te saj sæl. – Jo, du skolle tøra nânj, sâ horrana, tørar du Pærla, for ded hedder dænj, forded a ded viste saj, a ded va en hon, som a di æjllans hadde kalt Søren, så târ vi na me på skolan å sjyjller na dær. Sjipparakonn ble stygj vered, for hon mener ju le så majed om dyred som horrana. Enj får injed anjed sjødt, når enj hâr sødden enj bæl å passa, du konje hatt liggjed idå Peter Hânskas sâger, sâ hon. – Horrana dâz neer på golled å krævtada videre. Monne dænj nântid ble te honj?
Dette stod skrevet i Bornholmeren den 10. januar 1970 af Ællen.

Søddan e dær så majed –
Ded e då livæl en hærli tinj a dær e nâd a dær hedder feria. På monga leer. Di a dær hâr ferian glær saj alt te næsta gong, vist a di hâr vad hældia me væred såklart, di a dær hâr frøzzed sa di hâr høddrad, hâr gjed skarsor idå saj frå a di lokte iven op om mârninj å te a di gjik tesænjs ijæn, å søddan hâr vær især hatt sitt å slaves mee. Vi anre a dær boer hær, hâr ju måttad bâ forr bådde me kaffe te å tojja familia å govenner opp me, som hâr vad hær alt nu å liggjed i tælt, å âu enj lønkader kaklun var a di har konjad sidda ronjen om å badda saj, når a dær ikkje hâr vad sol å se på dânj. Vi hâr hatt noggena govenner boenes, som a vi traff te å komma i snak mee i hina åred a vi va i Kjøvvenhavn, å di hanlada saj et sommerhuz nerætter ad Ârnaga te åred ætte. Ded va en gammel brakka me enj pener hava, å di fijk me knivvel å kratt lavad saj et huz te å bo i, mæn ded va mæst âu dæræte, for konn lavada nok ded mæsta åd, for hon ble hær hela udslavena sommarinj for bællana va mæn små.
Å såklârt vad kjællinja-arbaj, ded a hon makada sammen, for vår skolle hon konja anjed. Mæn sæl om a flisarna lå lid sjævt å græzed va bræddfult å melkatistla å dær va næjller âuer alt, så rajnaded ente neer nânj stâ, å di hadde ju âu fåd skaft saj enj un testenolja, sa di konje tâ ded rå i stâun. di kom alt fost i maj enjgong, ded va en hæsseli kjyjl, å konn va me bæl ijæn, å ble snârt ræjti nåli, forded a di hadde tâd sommartoj me saj, å frøz sa ded skalrada. Då a manj hanj reeste, skolle konn nok hat tâd me omijæn, mæn bællana ska snârt te å gå i skolan, å så hævar ed ju ganske å saj sæl me å varra hær hela sommarinj, å de blee så bâra som vân. Tesist konje konn ente varra âuanvænnes, å fâr hænte dom, sa di konje varra hær i nonna dâ, forrinj a di tâu omijæn te Kjøvvenhavn. Ded e enj månad sin, å di boer hær inu, å injinj snakkar om, a di ska nânj anjinj stâ hæn å bo. konn svassar bællana, a når di sporr, å sajer jâ nâd om, a hon hâred bære, bleer hon nåli ojanblikkeli, så nu torr jâ ikje mira. Vi hâr hatt kaffeframmada vær dâ bådde å dorres å våra ajena venner, å nu e dær en famelia te våre frammada a dær hâr slåd saj neer i et stort tælt i vår stâhave, for så kanj di varra inja, når a ded e bøst i værred å rajned hølnar neer, vist a ded altså vil høla i dænja sommarinj, å di bâlar græzed neer, e di nok le glâ mee. Fâr hanj sajer, a di får mæn hâ lâu te å blee hær, for ded e væl mænjesker, dær e fæm galanta, mæn kanâlia horra, å konn ser tæmmeli fordundrad ud, å ded kostar ju å bo anra stâ.
Di hâr nok kommed på dâtur, troer jâ, å fârhanj sajer, a manj hanj må tâ sorrjan å pâdetojed å brøggad le så majed a hanj vil. Sin hâr manj å horrana ente vad i huza å di hâr lævt på fisk å fiskeri. Nu går vi bâra å forrgryza voss âuer a bællinj ente e komminj tee ætte så âuansjøg som a ârnâgakonn hâr vad, ætte som a hon altså hâr knulkad, men så kom sjipparakonn ævent ijåns å va enjhellu oppsatt. Di gassar daj, sâ hon te maj. Væm? sâ jâ å ble rent altereert, jâ kanj injed lâuta nânj stâ. Naj for du e tæt i skrynan å et hall fæ, sâ hon så. Jâ ble nagg, for dær ska varra måda me alt, sæl frå sjipparakonn. Jâ hâr ævent vad neera hos Jensens sâ hon, å dær e kommed lajefolk i dina gjæsters kâta ver Ârnâga. Fâr hanj flâzgrinada. Dænj klåga brøggar å narra dænj domma sâ hanj, mæn di trænja nok hårdt te sjillinjana, ded e ente spøj alt å varra fatti å vænta bæl.

Dette stod skrevet i Bornholmeren den 11. juli 1970 af Ællen.