Et Jyjlavrag.

Forrtællinj udå Eyvind Lind.

 

Dær va en øgga te jyjlaautan. Pær hadde vad i bøjn å kjevt innj te jyjln, å marsada nu jemætte te huzed, dær lå ver bæjkkjinj et par timers gong norran bøjn. Då hanj va komminj fillefem hondrede alna norr på, satte hajn jaulbørn frå saj å vijllada saj æmmer en stunnj på skaggelinj. Jaulbørn va pågjønklad me goa sager te jyjladana. Hanj stoppada sinnj kårtafjøjg. Ded va begjynt å mårkna, å ded blæste me enj hall bæsinj frå norr. Frå væjn kunje hanj se sjøna visa båsta. Ded va hall kalt bled me lønt frøst. Då hanj va gåd jemmafrå i mårns, vad ded klart vær, å soln hadde blarad. Pær hadde hat et par kårra æjg me te brygsen, å forr pænjana hade hanj kjevt ded innj, som Ana hadde bet innj omm.

Pær å Ana hadde dorra pena å nætta huz. Dær va væl ævent et par timers gong, når innj hadde nad å bæra på, æjle en halltong jaulbør å kjøra me. Ætte nonna søgg på pivan ståk han dænj i lomman, spottada i hænnerna å agada så asta jemætte te Ana.

Hajn draj’de mo væst ner te dænj gamla stran stajinj, ijennem enj lidinj granskau, jennem fåralykkjanj, auer gongabræd, auer enj serlenes bæjkj, frambi skanserna å jemmad mo huzed. Sjøna va ilska blena, å bøljerna brusada arrit, når di vælte saj innj auer stenana, dær sjinnde vida å ded salta sjøvanned å frøsten. Unje bakkana va dær hæjjut å løjne, å Pær hojllt å dænja resan, hanj hadde såmænj inte set et mænnjske. Norrudda kunje hanj sjømta lysed frå Anas kjøkkenmarna. Hanj strajte æmmer ud, forr Ana vænte inj. Ver dænj lijlla bæjkkjinj satte hanj saj ijæn en stunnj å lydes te ded serlenes vann. Helt svårt vad inte i vinjtersjymninjen, å Pær kunje nømt se stajinj. Hanj kjænde dænj au, forr hær hadde hanj frå bællatiden løvved å læjt. Røjinj vælte ud frå skorstenspivan, å injanj forr kunje hanj se Ana, dær hadde strænjt me å lava te te jyjln.

På væjn jemætte hadde hanj gjorrt saj sinnja tanker. Nu skujlle Ana å hanj ijæn hojlla jyjln uddan Jins. Hanj va ju borta i ded frammada. Pær å Ana hadde hat huzed sien di ble gjefta. Pær va fiskara, å ded hadde såmænj ota vad hall skralt me å få te ded dalia, forr når vinjterinj satte innj me ulada vær, så kunje bådana inte komma på hawed å gå i lajsavrag, å så bled ju enjhellu småt me sjijllinjana.

Men Pær å Ana sorjada forr å ha kantofler, saltekjød å en tønja sijl i kjællarinj, å så hadde Ana gjærna enjhellu småkrajtur, så di klarada saj, sæl om ded som sajt ota kunje varra snærpelitut.

Nu va di ju allersræntefolk blena, så nu gjikkjed bra, kåns sauvnada di dorra horra, Jins, som nu hadde vad bortafrå i monga år. Mæn i ded sista breved, hanj hadde sænnt i fiskjed, skrev hanj, a kansje komm hanj jemm te jyjl. Å ded glæde Pær å Ana saj te, å ded va ded, a Pær inte kunje slå å haud. For viss a Jins komm jemm, så kunje ded livval ble artit.

Ana hadde nørlad runnjt hela daninj. Hon vænte på Pær. Mænj flera gonga hadde hon tænjkt på Jins.

–   Omm hanj komm jemm te jyjl?

Innj unje jyjl komm dær ota så monga minjelser fram, dæmme! Ded ståk seddan i hænje bryst, når hon ævent komm te å minjes Jins. Ota komm der våttelse i hænjes iven, mæn så tauv hon snøppinj frå haudtåkled å tårded væjkj. Hon fijkkje au inj imæjl seddan darrelse i kratan, så hon læjefram komm te å høgga i hasana, men så rajste hon på ijæn å syslada videre. Ana hadde trajt jyjltræd inj i bæststauan, forr hær hadde ded sinnj plaz. Ana ville ha jyjlatræ, forr æjlans vad’nte jyjl, sa hon te Pær. Å så gjikkje hon dær å paslada me pyntinj. Dær va flagga, jyjlaroser, ængla, nissa, klikker, kagemanja å rø å vida jyjlalyz. Ana højllt nu på, a ded skulle varra seddan, som då Jins va jemma.

–         Ju, forr te jyjl ska innj varra som bælla, sa Ana te Pær, når hanj ulkada uaer, a di narrastrajerna me jyjlatræ å alt ded havsed va di blena forr gamla te.

Ana hadde slajtad, å dær var svårtepølsa me ræjtia stora rosiner å flæskbedda i, dær va jemmelavad sylta, darrelse, brænjesnuda, viddekål å røkål, å udda i kjyln lå to dailia ænner, å så hadde hon au sorjad for kløfisk å risengrød.

–     Jo, dær skujle inte mongla nad te jyjln.

Ded hojllt nu Ana på, for inj kunje ju alri vedda, væm dær komm på besøjg, å så skujle inj som sajt ha nad å by på, dæmme.

Hos Pær å Ana skujle injinj komma å bæra jyjl ud!

Nu gjikkje hon dær bara ena – tænjkjte på jyjl uddan Jins. Hon kunje gott hausa dænjgong, læje ætte, a hanj va konfermerder bled, så hadde hanj funje på, a hanj partu skujle ud å sajla læjesom Pær. Hanj kunje nømt vad komminj i læra på maskinfabrikken, mæn sajla ville hanj, å ded kom hanj au te.

– Hanj skujle nokk få rompan strøjt opp, hadde hon sajt te Pær, mænj Jins reste å ble borta, å nu va dær ijæn gåd et år. Hon virrada me haud å tau saj te kjæftana.

Mon hanj skujle komma jemm te dænja jyjln?

Ana hadde i flera nætter slæt inte kunjad savad. Ded va Jins, dær bara regjerde i haud på na. Hon kunje tydeli minjes dænj dainj, då Peter Lunnj hojllt me agevauninj, å di ajle tre skujle kjøra te Rønna. Ded va i fiskjed. Granjt vær vad me hawblæj. Kjistan me Jinses klær ble sat på vaunbonninj, å så agada di asta långs bakkana, opp på væjn å så a lannavæjn te Rønna, vor Jins skujle nå bådinj te Kjøvenhauvn.

På hauvnaplazinj sa di farvel te’inj.

Då vrælada Ana, å ded gjorre hon ota dærætte, då di agada jemm te dorra huz. Pær såd bara injgjetauinj. Då Ana ståk sinnj hånn inj i hansa, mærkte hon en barku å forsledden manjfolkanæva. Hanj tryjkte dænj inj te saj, som hanj alri ville slæppa dænj. Ded gjorre hænje så gott, for hon viste, a Pær hojllt å na. Bejggje va di hall ænnaklæmada å kunje slæt injed saj. Dænj autaninj gjijk di tilia te sænjs, å værkan Pær æjle Ana kunje fajla i sævn, forrinj hænn a mårninj te.

Så komm Jins ud å prævde lived. Frå Kjøvenhauvn hadde hanj hyra me enj tremastad skonnert, dær skujlle te Ænglann, mæn då hanj komm dærte, va hanj ver å oppgje ded hela. Ded hadde Ana å Pær kunjad forrståd, då di long tid ætte fijkkje brev frå inj. Hanj hadde vad enjhellu ijennem. Sjevfolken hadde slåd inj, å kaptajninj va onskavfuller, når hanj va døddrokkinj, å ded va han ota, forrtallde Jins. Å så sajla me seddan en skuda, vor dær værkan va mad æjle enj sta, vor hanj kunje varre saj sæl. Då hanj komm i lann i Ænglann, rømde hanj å komm ommbor i et anjed sjev, å me ded reste hanj te Amerka, vor hanj så ble jemmkomminj. Han ble gjefter, fijkkje bælla, å nu sist, di høre frå inj, va hanj kaptajn på sit ajed sjev.

Ana hadde monga ensamma stynjer, når Pær va på sjønj, å så vad, a Jins komm te å stå forr hænje.

Å nu vad jyjl ijæn.

Ded va læjesom Jins skujle komma jemm, vær gong, a kjærkeklokkerna begjynde å kjima. Dænj ene jyjln gijkkje ætte dænj anra – å dær komm injinj Jins. Så sad Pær å hænje dær å småhødrada. Di pynjtada saj te kjærkegong, å så jemm å æda dænj goa jyjlamaddinj, som di gjærna hadde delt sammen me Jins. Så ble jyjlatræd tænnt, å Ana song så di gamle jyljasalmerna. Hænn på autaninj lavada Ana starrit kaffed med jemmabagta klajner å veddebrø te, å fostt ætte a klokkan hadde slåd minat, gjijkkje di te sænjs. Ota hadde hon gjort saj et ærne ud i kjøkkened, trajt gardined frå å kjikkad ud. Mæn ded va kåns svårt. Så så hon på stjærnerna, å så follde hon sinnja hænner å ba te Vårhærre, a Jins au måtte få en glædeli jyjl.

Så gjikkje hon inj te Pær å tauv inj omme halsinj å la sâg inj te inj å sa bedrøvelit: – Du, Pær, vor troer du, a vår Jins hojller jyjl? Pær så på na ga hænje enj kjyss på kjæftinj, å så nørlada Ana inj i dænj anra stauan, forr Pær skujle inte se, a hon vrælada.

Seddan hadde Pær å Anas jyjl vad i monga år, å nu vad jyjl ijæn!

Injanj Pær nåde jemm, hadde ded grommad te, å ded begjynde å småsne. Pær va helt vider å snepjotta, då hanj satte jaulbøren frå saj. Ana tauv imod inj å jolp’inj me sagerna. Vanned bruzada i åen, å ded va læjesom hawed rasjte båsta. Ded stunjada te me ulada vær. Pær satte jaulbørn på plaz unje halltaged. Ana hadde madinj på bored. Dær va stæjt flæsk med meldyppelse å varma kantofler, å som ættemad hadde hon varm melk med kjyller. Så pratada di om vær å vinj.

Injinj Pær gjijkkje te sænjs, skujle hanj ud å lofta saj. Ded blæste enbæsinj frå norrvæst, å hanj kunje følla bøljetoppana, når di bognada ud å dærætte stårte saj ilska mo strann.

–         Ded bler styjt vær te natten, sa hanj te Ana, då hanj komm inj. – Vinterbæsinj, vælsajtans, sa Ana småhøggrenes.- Inj må barastans inte ønska, a dær e nonna sjev på haved, forr ja kanj mærka på minj ajt, a ded bler ulada vær, Pær!

–         Hawed kanj varra onskavsfujllt ver dænja tid, sa Pær!

–         Di stakkals sjøfolken, sa Ana!

–         Ja, sjøna bruza nagga, Ana! Kanj du høra, vår di habbar?

–         Inj må ju be te, a Vårharre e me våra sjøfolk, å vi må ønska, a dær inte sjer straninjer!

–         Ded sjer ju ævent ver dænja tiden, vor di tager fajl å kossinj.

–         Barastans Vårharre vill hojlla sinj besjærmene hånn auer domm, dær e på sjønj i seddant vær, Pær!

Så snakte Ana å Pær omm di mange straninger å ulokker, dær hadde sjet inte lant frå, vor di bode.

Så belavada di saj te å gå te sænjs. Di slykte dænj stora lampan i stauan. Uddanforr vad bæzinj me sne å kjyl.

Ana lå lænje å kunje slæt inte fajla i sævn. Ijlen blatada i kakluninj frå nonna stora skryner, som imæl gnistrada, når vinjen slå ner i skorsteninj. Lid ætte lid ble dær fred å ro i Pær å Anas nætta stauer, å kåns dænj store slavklokkan tallde nattatimana.

Dænj natten sto kaptanj Jins på kommandobroen. Ded va ustogga vær. Storminj fijkkje sjøna te å vælta damparinj fram å tebaga å opp å ner. Ded va snekjøkka me klabbsne, å kossinj va lajt te norr omm Hammaraknuddan. Sjeved va på resa te Polen. Ommbor hadde hanj ua sinnj konna.

Fra bællatiden kunje Jins minjes ajle di monga stranninjer ver dænja borrinjholmske kyststræjtninj. Hanj va grojnuer, forr ded hadde inj unje autan grommad opp. Ded hadde ølmad å hajjad i nonna da. Barastan hanj kunje nå hauvn, injanj ded stormada te. Ded va hænn på natten, å Jins rignada me, a di kunje passera Hammarinj, injanj ded ble da. Så ville hanj hojlla jyjl i Polen. Snepjottana fjæggada, å ded va tjykka. Damparinj ga saj i ryjkkjatal, å ded blæste ættehåns en branstorm.

Ajle va på dækked.

Kåns hansa konna va gåd te køjs. Jins så på kompassed. Styrmanj å Jins va enia omm, a di follde kossinj. Pluseli ble hanj nad var i hawbrynan. Hanj kunje se lyz. Vad lann, hanj så, æjle va vad forr en åtajninj?

Hanj satte maskin på hall kraft, mæn så vad, som omm sjeved skravada mo hawbonninj. Så røste ded i hela skroved, å så sto’d næstan ganske stille.

Ded va løvved på grunj!

Dær ble enjhellu styj på dækked, å nu begjynde sjeved å draja saj te dænj ena sian.

Hanj kalde på konn.

Nu vælte sjøna saj inj auer dækked, å dær va fara forr, a ded skujle slå en vajlebøtta.

Jins kommanderde ”bak”, men sjeved sto fast på en kløppeknajl.

Då ded begjynde å lyzna, kunje Jins se lann inte monga alna frå stauvninj.

Ulokkan va sjet uforajt. Sjeved valkada styjt. Va villedær mon sje?

Redninjskranjsana va inte nømma å få fat i.

Inj måtte vænta, te ded sløjada å, å så se, va dær ville sje opp a dân’inj.

 

Pær vaunada ver, a kattinj sprong opp på hansa dyna å tijggjada saj opp te inj.

Pær hade drømt omm et sjev, dær løvv på grunj ver Hvidekleven. Dær va najinj, dær ravte omm jælp, å ded va, læjesom omm ded va Jins, dær kalte på inj ver rælinjen. Så sprong Jins frå bora å ner i hawed, forr hansa sjev va ner ver å sjønka. Hanj å Ana stå nera på strann å kunje injed gjorra. Bagætte komm et kvinjfolk i en snevid klænninj.

Pær va forrvijllader i sit haud. Hanj glode vijlfarse ommkrænj saj, da hanj så kattaiven lyza i mårkjed.

–         Va går hær forr, sa Ana!

–         Ja, e ju helt forrstorradar i haud. Ja, må ha drømt!

–         Om væm?

–         Om Jins!

–         Læjg daj mæn ner, Pær, å sav, ded e ju svårt som råganat.

Så la di en stunj å glanada, forr injinj å domm kunje sniva.

–         Saver du, Ana, sa Pær lyzvagginj! Ja syns, ja hør nogginj snakka! Ja hær norrudda! Kansje dær e sjet nad. Dær e væl inte vrag, Ana?

–         Læjgj daj mæn ner, Pær, forr ja tror, du prater i vijllelse!

Ded bankada illst på dørn. Pær rauvte: – Væm e’ed!

Ded va et par fiskara frå nabolaved, der kom forr å fortælla, a enj stor dampara va løvved på grunj norran hauvn.

Pær, dær va forrbjærara i fiskaralaved, lokte karrana inj.

–         Di ska vallmanj på, Pær, forr du e så kjivver, sa Ana.

Fiskarna kom inj, imæns Pær å Ana klæde saj på. Karana forrtalde så Pær, va dær va sjet, å a di skujlle se, omm di kunje rædda folken, injanj sjeved gjikkje unje. Dær va sænt bodd ætte redningsgrajerna. Ville hawed blæja å, så kunje di kansje sænna raketterna ud te damparinj. Så kunje di få redningsstolinj dærud å rædda manjskaved.

Pær va ævent helt oppendavad, då hanj hørde, a dær kansje va vrag. Ana kjølnada opp i ijllarinj, så dær kunje varra varmt, vis a dær ble ræddad folk i lann, så hadde di jo plaz te nonna. Så fijkkje karana nad hallønkad kaffe å et par kaffesvårta. Når di va gåna, begjynde Ana å sysla. Hon så på klokkan. Ded va ju tilia mårn. Hon komm nonna torrada skrynebidda på ijlln, å så fyjlde hon dænj stora vannkjælinj med bronjvann å satte dæjnauer rinjana, å ded varde inte lænje, injanj dær va dajlit varmt i stauan. Så plostrada hon saj på å så ga hon saj på vaj norr forr å se, omm hon kunje varra te najinj jælp.

Norran hauvn va damparinj løvved på en stor kløppeknajl. Manjfolken hadde strænjt me å re grajerna ud, for å gjorra klar te å komma sjeved te jælp.

Fosst hænna meddestider flavada ded å, å forrbinjelsen med sjevsfolken kom i orden, å dænj fossta, dær kom lævenes i lann, va et kvinjfolk. Hon ble jolpet auer te Ana. Hon va jennemsabbad å ded kåla sjøvanned, å va enjhellu forrkommen. Hon kunje kåns prata frammad språg. Ana jolp hænje strajs i sænj å ga na nad varmt drikka.

Dænj sista, der gjijkkje frå bora va Jins. Ajle di anre å besætninjen va kommena lævenes i lann å injhusada hoss fiskarna. Då Jins satte saj i redninjsstolinj, kom enj stor sjø bragenes å hadde nær droknad inj. Ætte et fæzelit strit å jaw ble hanj au ræddad. Hanj kom au i goa hænner hos Pærsa nabo. Mæn hanj va så forrkomminj å forgjosjader, a hanj va mera dø enj lævenes.

Jyjlauran va kaptajn Jins så vijlla, a hanj kunje saj, va hanj hed. Hanj spore, omm hansa konna va frælst å vor hon va. Hanj fijkkje å vedda, a hon va hos Pær å Ana.

Jins sa inte nad, men stavlada saj på i varma klænninjer å bega saj hænn te domm.

Ana hadde strænjt me å smaga fyjln te, då dær ble bankad på. Kvinjfolked sad i stauan å hødrada, å værkan Pær æjle Ana kunje snakka med na. Ana ble så anterrert, a hon slop ded hele, då hon så en kar stå i dørn.

–         E minj konna hær hos jær, sa hanj.

–         Væm e du?

–         Ja e kaptajninj på ded stranada sjeved.

–         Va hedder du?

–         Ja e Jins, jærra horra, som reste forr monga år sien. E’ed inte moer.

–         Jins, minj horra. E’ed daj!

Ana falt inj omm halsinj å vrælada, imæns hansa konna sto helt forrtavt å glode på domm.

Pær, dær i ded samma kom inj jennem dørn å så domm, fijkkje helt kløjelse.

–         Va sjer hær, Ana?

–         Va dær sjer! Kjænner du inte dinj horra. Ded e ju Jins, Pær! Nu e hanj komminj. Nu kanj vi hojlla en hæjlu Jyjl.

Å så kjimada kjærkeklokkerna jyjln inj, å sneinj dalada ner i stora vida pjotta.

I hused ver bæjkkjinj ble dær hojllt jyjl, som Pær å Ana alri i dorra lævenes da hadde opplævd, sæl om ded nømt kunje ha bled sorri i stanj forr ræjti jyjlaglæ, forr ja ska barastans saj, a fiskerna vedda, a ded e Vårharre, dær bestæmmer, om jyjln skal varra granj å hæjllu.