Jælpekassadirektørinj.

En lidinj jyla-åtajninj udå Eyvind L. Lind.

Hâns Frerik hadde fåd ded stora ansvâred å udela testøttelse te folk, dær ble så forarmada, a di ævent ønte kunje klâra domm sæl. Hâns Frerik å hansa konna, Hânsina, bode nera på bakkajn dær sønner i bøjn. Jælpekassadirektørijn, som Hâns Frerik hadde fåd te binauvn, for ded hanj lignada et hâueli karastommene, når fattifolk kom å bâ inj om lijd jælp. Så va Hâns Frerik dænj stora majn, dær nømt kunje håna småfolk, der æntan på grunj å sjøgdom, arbajsløshed æjle anra årsâger måtte gå te kommunan, æjle rættere sajt, te Hâns Frerik å tyggja om lid testøttelse te å livhænja saj å sinj familja me.

Hanj bode å hadde sit kontor i et næt huz, dær lå på dænj norre sian å gâdan. Vinjuen va possada, så di blârada granjt, når fiskjedssoln hon sjinde jennem domm hænn a unjarnatider. Dær sto pena blomster i vinjuskarmana – ded va semænj gjærna rø å vida pelargonier, å injanj forr ijæn va dær jemmahæklada gardiner, for Hânsina va både renfarru å nømmen me sinja hænner.

Udanforr va et smâlt forrtauv, å så kom dær enj diver rænjesten, dær va âvinj, å inj te vær å huzen va et gongabræ. Så komm et gjænge, å mit i ded va dær en trætrappa op te Hâns Freriksa kontor å hæjlua stâuer. Hadde inj ønte tyggjaraærne, så skujle enj inj i gårinj å bânka på kjøkkendarn.

På dænj anra sian å gâdan lå dær kons nonna huz, æjlans vad enj âvinj plâs me mâdurtehava. Dænj væstre ænnanj å gâdan gjijkkje ner te hâuvn, æjle vis a inj marsada læje ud, så komm inj ner te fiskarnas torreplâzer, vår di hadde dorra manjser hænjenes. Hær sto âu sijlakassa stavlad op, lajsakobba å glatta sten, som fiskarna brygte te å binja te manjserna, så di kunje gå te båns. Å så hadde inj strân me di stora saltsprænjde stenana – å så komm hawed.

I dænj pena huzaræjkkjan bode som sajt Hâns Frerik å Hânsina, så di kjænde værkan te små æjlle stora bællaglæ æjle sorjer. Hânsina hadde så renfarru i dorra jemm, så alt blârada som kattasjitt i månasjinn, som ijn sajer.

Ævent så snârt inj komm inj i dorra smâla gjænge, lå dær en måtta, som inj kunje trø møjed å på, når inj komm inj uda frå gâdan, dær dænj gonginj va grus å knaddersten, å forr ønte å træjkkja forr majed møj inj på jælpekassadirektørinjs kontor, så kunje inj slævsa såvelserna å saj fosst hær, dæmme. Dænj gonginj gjikkje inj ju me jemmaklâmpada træsko, å Hâns Frerik, dær va læje så renfarruer som Hânsina, marsada semænj ota på hossesokkana, vis a ded va torrevær, dæmme, forr ønte å svina te.

Når inj så komm inj i stâuerna, lâutada dær nymâlad å færnis, forr jâ kanj ævent fortælla, a Hâns Frerik å Hânsina va ættelæje holna å respekterda folk i bøjn. Ded kunje inj âu se på domm, når di komm i søndajsklænninjen, forr så linada Hâns Frerik Flottens Annars, å bejggje va di så strâga i nakkanj, når di sønda forrmida stagrada å te kjærkes. Di spârada på sjillinjana å va nænjena om ørana. Hâns Frerik hadde hæjller ønte prævt å varra arbajsløzer, så di kjænde ju ønte san te å unjværa sjillinja te mâd. Hanj va âu enj dyktier kar, som va me i byråd, å så hadde hanj som sajt fåd dætta bened å varra jælpekassadirektør, å så kunje hanj ju me måda dela ud te dom, dær komm å tyjde om lid jælp i vinjterdâna, når ded ble kâlt å dær ønte va nâd å sjødda for småfolk. Forr dær va ønte nâd, dær dænj gonginj hed å gå å kryssa å få sinj unjestøttelse. Naj, når inj va arbajsløser, så måtte inj hunjta tårt æjle gå te kommunan å tyjggja så majed, a inj ønte svålt ijæl.

Hâns Frerik forrsto å passa på jælpekassepænjana. Hanj vraslada ønte me domm, så di slo ævent gott tè. Å så va hanj så bonstâgenes ulielier å komma te dør hoss å sporra om lid te å livhænja saj me.

Hânsina va ønte san. Hon va gogjorrenes, å kom inj te hænje i stânj for te Hâns Frerik, så va hon såmænj ønte så nænjinj, a hon sâ te fattifolk, a di kunje gå ijæn udan nâd. Hon gâ gjærna å sinja ajjena øra. Ded sâ hon ønte nâd te Hâns Frerik om, forr hanj va ønte san å hâ me å gjorra, når ded drajde saj om pænjasâger.

Ded me å gå te Hâns Frerik å be om testøttelse, gjore inj kåns, når ded va helt gajled. Så skujlle inj i ajl fajl varra ver å svælta ijæl. Så måtte inj gå tyjggjaragong ner på bakkanj te jælpekassedirektørinj, å ded va ønte en glâ tyjggjaragong ded, kanj ni tro. Dænj gonginj va dær ønte nâd, dær hed, a inj bâra kunje forrlonga. Naj, ded va, når ded paste jælpekassedirektørinj, dæmme! Hanj hadde ju niggelinj te pænjasâgerna, å hanj va væl kommunan enj brâ kar. Folk snakte om, veddan hanj kunje varra, når fattifolk i dorra nø å forarmelse komm te hansa dør for å tyggja om lid pænjajælp. Så fijkkje di lâuv te å stå nera på dænj kojla stenbryjggjan me nerslåna iven å vænta på, va dær paste karinj me niggelinj te jælpekassan. Når inj så i sinj elændihed kjikte op te’nj, så sto hanj dær i sjâurtearmana, strâger i ryjggjinj å me tømmelena i væstagaven å i jemmastrikta tofler på å lignada enj prokurâtara, dær skujlle te rensjæra enj æjlle anjinj tjivaknokkel. Å vis a ded så paste’nj, ætte a inj hadde måttad fortald om årsâgen te besøjed, så lokte hanj darn, å så kunje folk stå udan forr å fryza å hunjta tårt. Ætte enj stynj kunje hanj så hâueli stikka hånn fram å gje stakkalinj en tikrona. Forhâueli kunje hanj så glo på’nj, mæns inj bokkada å takkada forr dænj allernådista testøttelsen. Som enj skolemæstara kunje hanj så lokka darn, mæns hanj uforskammad sâ: – La ded nu ønte ble enj vâna å løva dørana ner hær, for ded hâr jâ ønte tid te, å så kanj jâ saj, a så bler dær ønte lokt op, ska ni vedda! Så ble darn smokked i, å så kunje fattiskroved stå dær forkuader å forrnedrader.

Ju, Hâns Frerik hadde majt å va enj goer jælpara forr kommunan, ja, ded trode hanj forlademaj sæl, for ded va, læjesom ded va hans ajjena pænja, hanj tâu å. Va hanj sâ te Hânsina, e ønte gott å vedda, mænj enj færmsnud va hanj, dæmme! Ded sâ ajle stakklana, dær måtte kriva på knæn ner te Hâns Frerik på bakkanj å tyjggja te ded dâlia.

Norr i bøjn bode hanj, Kâl Nelsen. Hanj va håndværkara, mâlara som sajt, å ni vedd ju gott, a når ded satte inj me ulada vær, rajn, kjyjl å vinjter, så vad ønte brâ å varra småhånnværkara. Kâl va i sinj bæsta åjler. Hanj hadde et næt lided huz norruda. Hans konna, Elsebæt, va et dyktit kvinjfolk, dær kunje hojla møjed frå væjggjana.

Å så va dær ju fæm nydelia bælla. Ongakrødda, som folk i bøjn sâ. Dænj ena va mera runjlajder å glâ inj dænj anra. Forr Kâl å Elsebæt va to nydelia mænjsker – mænj ded kanj inj ju ønte læva å, ævent når inj ska trives i enj lidinj by, vår folk vedda alt om ajle. Å småhånnværkara å fattifolk må sabba på labben, når vinjterinj gjorr dom arbajsløza. Ded va ønte vær dâ, a dær kunje komma billi magarina på râubrøhomplana, å ded sjedde såmænj ota, a familjan måtte gå hallsvøltena te sænjs, for ded a dær ønte va nâd å fyjlla i bygginj, dæmme!

Bællana kunje tyjggja om lid mera å æda, mænj Elsebæt måtte bâra saja, a di måtte vænta te fâr komm jemm å så se, om hanj hadde nâd å kjevva forr. Så sav di inj, å Elsebæt satte saj te å småvræla, forr jâ ska saja, ded kanj ota kniva me å hojla homøred oppa, sæl om inj e fødder glâ i sinjed.

Kâl gjijkkje ju dær å slunada om væjggjana. Hanj hadde ønte nâd å tâ saj te. Hanj sto ver vinjued å gjore saj sijna tânker. Nu om nonna dâ vad jyjl, å va hadde hanj å kjeva inj forr te fille-fæm jyjladâ? Hanj kunje væl nokk tyjggja saj et styjkkje flæsk å en sjæppa kantofler te hoss forrælrana. Men ded va ded, a skujlle inj gå tyjggjaragong te sina ajjena, ded e nu ævent sinj sâg. Ded va nu ønte nâd, dær passte Kâl, så kunje di kajla’nj storajtuer æjle tu. Elsebæt hadde hat fat i’nj å sajt, a nu va hanj nødder te å gå te jælpekassadirektørinj forr å få lid te jyln, forr æjlans måtte di svælta. Kâl ble både darrenes å blæjer, når Elsebæt snakte om dænja karinj på bakkanj. Kâl hadde såmænj âu lirkad forr, om Elsebæt ønte kunje gå dærner i stânj forr, mænj då sâ Elsebæt, a ded kunje hanj væl ønte varra bekjænnt.

Kâl gjijkkje fram å tebâga i stâuan å viste sânt å saja ønte, va hanj skujlle stæjla opp. – Æjlans må du gå te kjevmanj Hânsen å sporra, om du kanj få lid sâger på betroninjs, forr mâd ska vi ju hâ, æjlans svælter vi ijæl i jyladâna, sâ Elsebæt, å strøjde Kâl mijlt på kjæftinj. Kâl tâu om na å hojlt na fâst. Hon kunje mærka, a hanj hojlt å’na, mæn kjærlihed å kjilevann kanj inj nu ønte læva å, når dær e fijlle-fæm bælla dær râuver på mâd. Kâl slåp’na å så na inj i iven. Ded va nu lival ønte kår å gje sinj konna å glâ bælla.

Inj unje jyl vad!

Dær va kåns nonna dâ te dænj hæjlua jylaavtan. Forr Kâl å Elsebæt så’d svårt ud, forr dær va injen lyzninj najn stâ. Så tâu Kâl saj sammen å gjijkkje te kjevmanj Hânsen på Storagâdan. Hajn kunje ju teby’nj å gjorra arbaj for’nj sijn hænn. Hanj klædde saj på i sinj sliddena stortrøja å arbajsbojserna å marsada astâ, ud å havaleddanj, ner a gâdan – å dær på jørned hadde kjevmanj Hânsen sinj stora botek. Vinjuen blârada me lævenes lyz, å på hyjllerna va dær stoppad me goa sâger. Kâl va ønte glâ ver å gå dænja tyjggjaragonginj, forr hanj viste ju, a kjevmanj Hânsen ville saj naj. Forr Kâl hadde jo forra kjevt på kloss, mæn ønte betalt, å søddena folk fijkkje ønte sijn hænn nâd på betroninjs, dæmme, forr di va uærlia, ønte sânt! Mæn di svålt jemma, å Kâl måtte gjorra nâd, forr dænj sista stânj va så å marsa te jælpekassadirektørinj.

Kâl darrada lid âuer hela rævkan, då hanj gjijkkje inj a darn te botekken. Dær va kåns en madam – å ded va Hâns Freriks konna, Hânsina, i forrætninjen. Hun hadde strænjt me å rysla runjt i sâgerna, så hon så slæt ønte, a ded va Kâl, dær va komminj inj. Fosst då Kâl spore, om hanj ønte kunje få lid vârer på betroninjs te ætte jyl, å jomfru Koffed sâ hojt, a ded skujlle hon fosst sporra kjevmanj Hânsen om, vænde Hânsina saj mod Kâl, mænj hanj hadde ansajted mo darn, vår kjevmanj Hânsen strajs ætte komm ud frå.

Å så høre Hânsina, va kjevmanj sâ, a Kâl ønte kunje få nâd på betroninjs, forr hanj betalde ønte te dænj tiden, hanj skujlle – å så hâr jâ vist âu lid te goa. Præv læje å se ætte, jomfru Koffed, om dær ønte lijggjer et pâr gamla rajninjer. – Jo, ded gjorr dær, sâ hon snærped. – Naj, vor gjærna jâ inj vill, Kâl Nelsen, så bler dær alse ønte nâd dænjagonginj! Så sto Kâl dær! Hanj ville ønte san ræjti gå, forr va skujlle hanj gjorra? Di svålt ju dærjemma! Å hanj kunje ønte få nâd te konn å di svøltene bællana! Hanj va ver å vræla. Så sâ hanj nålit adjøs å gjijkkje slunørad. Som inj våder hunj gjijkkje hanj skammelier ud å kjevmanjsdarn. Å så hadde hon, Hânsina, jælpekassadirektørinjs konna, lyes ded hela. Så kunje’d hæjller ønte nøtta nâd å gå ner på bakkanj, forr så fijkkje hanj væl âu åvisninj hær? Va skujlle hanj gjorra? Ded å varra fatti e en pina i saj sæl. Å så marsada Kâl jemætte te sinj nætta konna å sinj krødda me granja, hæjlua bælla, forr bælla kanj nu enjgong ønte gjorra forr, va di bler fødda te, dæmmeså!

Då Kâl va sluna å, å Hânsina va ena i botekken, spore hon jomfru Koffed, om hon ønte måtte snakka lid grujnsnak me kjevmanj Hânsen på hansa kontor. Jomfruen talde rajninjen sammen, å Hânsina betalde. Mæns jomfru Koffed hadde strænjt me å læjggja ajle di monga tâlen sammen, kjikkada Hânsina i sinj sjillinjabog. Dær, bâg i pænjabogen, va dær et pâr rom, vor hon hadde nonna opspârada pænjasædla lijggjenes. Hon hadde tænjkt, a domm kunj hon brygga te enj nyer frak, når dær hænn a framtiden ble usal, æjla kunje di såmænj bâra lijggja dær, for ded va ju pænja, dær ønte kom Hâns Frerik ver.

Jomfru Koffed pakkada kårrinj, mæns Hânsina va inja på kjevmanj Hânsens privâta kontor. Hon fijkkje dænj goa, bløda stolinj å sidda i, å jylakomfekten å di søde jylagotterna komm fram. Dær va så hæjlut å varmt inja hoss kjevmanj Hânsen, dær såd å røjde saj en ræjti doftenes jylasigâr.

Nå, Hânsina, va sjyjller jâ æran, sâ kjevmanj Hânsen mijler å galanter. Hânsina va ju en go kunda. – Ja, jâ ville såmænj bâra saj glædeli jyl…! – Ja, i læje måda, sâ kjevmanj å rajste saj ærbødier op i sin kontorstol. – Å så, – så komm jâ te å tænjkja på ….

-Tænjkja på …, sâ kjevmanj alvorlier. – Ja … på Kâl Nelsen! I højre hånn hadde hon sammenbryglad nonna stora pænjasædla. – Kâl, sajer du, sâ kjevmanj Hânsen intresserder. – Ja, Kâl mener jâ! – Ja, hanj kanj ju ønte få nâd på betroninjs i minj botek, Hânsina! – Ded forsto jâ. Mænj ded e jyl … å så ska inj âu varra goa ver hinjanj. – Ded kanj jâ ønte læva å, sâ kjevmanj Hânsen gjesvassinj å trajte på skollrarna. Tænjkj daj, Hânsina, vis ajle komm å skujlle hâ på kloss, forr ded a ded e jyl, så gjijkkje jâ ju fallit. – Jâ tænjkte bâra, – hon så kjevmanj stivt inj i iven å âvnada hånn me pænjana å lâ domm læje foran kjevmanj Hânsen, – jâ tænjkte bâra! Vil du pakka enj korr vârer te Kâl Nelsen for va dær e å pænja, – å så sænna sâgerna opp te’nj. – Mænj …. Hânsina! – Å e dær ønte sjillinja nokk, så kanj du snakka me maj sæl. Du behøver ønte saj nâd te Hâns Frerik om dætta. – Naj, jâ ska nokk taja, Hânsina! – Så kanj du lava sâgerna færdia å sænna domm i mârn. Dær ska varra sokker, mel, rosiner, svesker, salt å âu lid te bællana, abbelsiner, bolsjer, nødder, sokkelâde, kaffe, lys te jylatræd – å e dær nâinj, dær sporr, vår ded kommer frå, så kanj du gje dænj besjè, ja, du kanj bâra saja, – saj bâra, a ded e frå jylamanj. Hânsina reste saj. Kjevmanj Hânsen gâ’na hånn å hojlt dænj fâst i sinj. Di så bâra på hinjanj. – Kâlsa ska ønte svælta i jyladâna, når vi anre kanj sprænja voss i goa sâger, sâ Hânsina. Så tâu hon sinj stoppada kårr å gjijkkje. – Ræjti glædeli jyl, Hânsina, sâ kjevmanj å jomfru Koffed, dær sto, som om di hadde tavt smakked.

Då Hânsina va gåd, sâ kjevmanj te jomfru Koffed, a hon skujlle pakka enj stor kårr vârer. Hon kunje bâra komma lid rigelit i. Ded kom mønte så nøjen an, sâ hanj, forr vi ska hâusa på, a dær ska varra goa sâger te bællana, – å så ed ju âu ver å varra jyl!

Frå kjevmanj Hânsen va Kâl gåd râgs ner te Hâns Frerik forr å sporra om testøttelse. Mænj imæjl va Hânsina kommed jemm å hadde nokk hat Hâns Frerik unje behannlinj. Hon hadde fortalld, va hon hadde oplævd. – Å så kajler vi voss kristelia mænjsker! Inj kanj forgryssa saj. Så ryste hon på hâud å gjijkkje inj te saj sæl.

Då Kâl bânkada på darn te jælpekassadirektørinj, ble hanj væl tâd imod å sajt, a hanj kunje ju komma injanj forr i dænj varma stâun i stânj forr å stå uda i kjyln å hødra.

Å va e dit ærne, Kâl Nelsen! Kâl forrtalde, va hans besøj va, å om hanj ønte kunje få nonna kroner te mâd. Fosst hadde Hâns Frerik pavad lid å vad hâueli å sajt, a ded va ønte nâd å løvva jælpekassan på darn å tyjggja om jælp, når inj va enj kar i hans åjler å ønte fajlde nâd eller hadde nøjer, så inj kunje sjødda nâd.

Mænj så sjedde dær ævent nâd, som Kâl ønte ræjti kunje hitta relihed i. Forr ævent viste Hânsina saj i darn å spore, om Hâns Frerik hadde enj lidinj stynj. Dær va nâd hon partu skujle saj’nj.

Hâns Frerik sjaskada me’na ud i kjøkkened, å va dær ble prâtad om, kunje Kâl ønte høra, mænj Hâns Frerik va ævent bled mænjeskelier. Hanj va nu mijler, å hanj sâ, om Kâl ønte ville sedda ner å veddan ded gjijkkje, om hanj hadde arbaj å seddan sjaws, som injinj stâ hadde jemma, forr så ville Kâl ju ønte lijggja kommunan te byrda. Så reste Hâns Frerik saj å marsada hænn te sjatolled å tâu nonna pænjasædla frå en skoffa å gâ domm te Kâl.

Dær hâr du lid te jylajælp, å kanj du ønte fåd te å slå te, så må du komma ijæn, forr vora byabo ska ju hælst ønte svælta i jyln, ded e ju dærforr, a vi hâr en jælpekassa, forstås!

Kâl takkada, mænj kunje gott smedded pænjana i hâud på dænj falska Hâns Frerik – mænj di svålt dærjemma, å dærforr skujlle inj varra nålier.

Hâns Frerik folde Kâl te darn å ønste inj en glædeli jyl. Ded sâ Kâl âu, å då Hâns Frerik læje va ver å lokka darn, stok Hânsina hånn fram å sâ: – Hær e enj lidinj pakka te konn å bællana! Kanj du gje domm dænj! Å så rajte hon Kâl enj stor pakka – å då Hâns Frerik så’ed, tâu hanj saj te holbruskan!

Dær ble glæ jemma hos Kâl, då hanj glâ komm jemm me favninj fujller å brø, sokker å mel å et bøste kjød.

Så fortalde Kâl, veddan hanj fosst hoss kjevmanj Hânsen va ble’nj nægtad nâd på betroninjs, å så hadde hanj tâd turn te jælpekassan. Mæns di såd å prækada omm hela begjynelsen, komm dær en stor kassa vârer frå kjevmanj Hânsen.

Om avtaninj foldes Kâl å Elsebæt å bællana ad te bæstefârsa nâd udan for bøjn. Di hadde læje jylaslajtad, å injan di tâu jemmætte, hadde bæstemoer pakkad enj stor possa fyjlt me tarm- å krokkepølsa, et stort bøste flæsk, å så lå dær âu en granj, vidsjinad gås, forr som bæstemoer ævent sâ: – Ded kanj ønte nøtta nâd å gje Kâl å Elsebæt en ân, forr dænj ræjkkjer værkan te næb æjle rav.

Å bællana va hæjler ønte glømt. Bæstemoer hadde te vær å domm lavad enj pakka, å va dær va dæri, va ønte gott å vedda, mænj dær lå en komvolut te domm, forr, som bæstemoer å bæstefâr sâ, så hadde di ønte hat bodd te bøjn, så kunje di sæl kjevva, va di hadde brygg forr.

Då di hænn på avtaninj komm jemm frå bæstefâr å bæstemoer me favninj fujller å goa sâger å monga pakka, stod ær to sæjkkja koll udanforr darn te stersed. Vår di komm frå, va dær injinj dær visste, mænj Kâl å Elsebæt hadde lival dorra meninj om’ed. Ded va nok kjevmanj Hânsen, dær hadde forbarmad saj âuer domm!

Sæl omm ded forr voss ajle kanj varra snærpelitut, å ded hela kanj se så svårt å fælt ud, så ed lival, som om dær e en hånn, dær jælper inj, når ded e alraværst, sâ Elsebæt, då di gott kjøkkada å glâ jylaavtan såd omkrænj bored å gat nødder.

Då ajle bællana va kommena te sænjs, tâu Elsebæt Kâl i hånn å di stælde domm ver vinjued å kjekkada opp mo himlinj. Ded snedde! Å så va dær så stille å vitt dæruda!

Ded va Vårharres fred âuer mænjsken, dær søddan falt ner. Me salmebogen i dænj ena hånn å me hæjlut sinj fojlada di bejggje dorra hænner å takkada for lived, forr dorra dajlia bælla å forr dænj hæjlua jyln. Så kjøssta Kâl sinj Elsebæt, å så ønste di væranra Glædelig jyl!

Bornholms Tidende den 20-12-1986. Eyvind L. Lind.