Lijlajylaâutan på Hæjllidomsgårinj.

En vitta jylaforrtælninj frå omkrænj fosta vardenskrig

fortalt udå Eyvind L. Lind,

som sæl hâr hørt denj, dæmmeså.

Hâns å Lina va forpagtarafolk på Hæjllidomsgårinj,som hørde te hotælled nera i Røsen. De va mænjsker i dorra bæsta åjller, å di hadde injena bælla, mæn enj stor dajlier honj, som di kalde for Sultan. Ded va enj graandanojs, som vi hadde hat frå dænj va enj lidinj vyst. Dænj va di bæjggje majed glâ for, mæn mæst Lina, for hon sâ, a ded va søddent et klogt krajtur, å når ota va ena jimma på gårinj, va’d brâ å hâ nad løvenes om saj, dæmme!

Hotælled lå for et pâr mænjskeåjllera sien gjømt nera i skâuinj. Væjn dærtè va ønte læje nøm å kjøra på, forr dær va ønte nad ræjti trâ, når ded satte inj me rajn å ulada vær.

Mæn dær va så hæjlut å grant, å når inj granskar di gamle gjæstabodsbøjerne frå århundredsjevted, så forstår inj enjhellu, a dær va kommena monna mænjsker, for å hojla feria æjle for å vanra på di kandrue stajana, vor dær te tier ønte va nømt å kjøra me hæsta.

Dær va så nydelit å hæjlut bâg skâuinj, vor inj ræt på hadde kløpperna å haved nær ver.

Mænj, som sajt, når ded morkjtnada tilia, å kjyjl å bæzinj satte inj, va hær ensamt. Vis a inj ønte va kjænder på dænja lén, kunje inj semænj got gå markløst åmmetrænt. Ded va inj åkrog, å ded mente Lina ota, når hun gjijkkje dær å nøzlada, når Hâns va på âgrana å avlada æjle agada te bys.

Te hotælled va dær et hallstort lannbryjg, å ded va som sajt Hâns å Lina, dær hadde påtad saj avled, mæn di skujle âu se ætte hotælled, når ajarinjs va resta san unje fiskje. Når torestarna va flojena, skujle di læjggja ded hela på plâz. Dær va døgga, dyner, larris, postelin, saltarakar me kjyd, drikkelse på longa råzer i kjællarinj å majed anjed, dæmme. Å dær kunje ju âu sje injbru, sæl om folk dænjgoninj væl ønte va så skarnajtua, som i vora dâ.

Dær var enjhellu å gjorra i orden. Ded va dærfor, a ajarinj hadde gjed dom honj, når Lina ota skujle gå dær ena på ded stora hotælled.

For løvenasjøtta strøjde ju âu omkrænj, å så vad hæjlut me søddent et trofast krajtur som Sultan. Hanj va enj brâgara, som nok skujle passa på ded, som Hâns å Lina hadde fåd te betroninjs.

Inj unje jyl kunje ju ævent sje, a dær kom enj æjle anjinj gjøggelmâgara å tyjde om lid mâd å huzaly, så skujle di nok vâra dom, når di så enj stor honj.

Sultan va hænjes bæsta govin, når hon gjijkkje dær ena på ded stora mænjsketomma hotælled æjle på gårinj, å dærfor hæjgjala Lina om’inj.

Dænj e kloger, å dænj forstår maj, sâ Lina færm, når di snakte om honj!

Å ded va et kjenent dyr, som Lina nyslada om, å dær va ævent enj go bidda te´nj, når dænj kom inj i kjøkkened å tyjde.

Så tâu hon honj om hâud å vridde snudan å fæjggjads me’inj. Ded hojlt Sultan å. Ju, Lina å Sultan forsto hinjanj!

 

Ârian, som hær ska fortælles, e væl san omentrænt frå årn forrinj fosta vardenskrig. Ded va lijlajylaâutan. Tilla mårn; for syzlerna va âuerhat, å Lina hadde vaskad mælkakanjerna å å sat dom op te torres.

Hâns skujle te Rønna å kjeva lid got inj te jyladâna. Hanj hadde ævent spænt hæstana for vâuninj å va parât te å kjøra. Ded va viddefrøst, å ded bed om snudan, mæn æjlans vad hæjlut jylavær.

Hâns å Lina hadde å slajtad, å ded enesta hon monglada va å ruska et par ænner, koga røkålinj, læjggja kløpfiskinj i vann, å så æjlans pynjta lid net op te jyl me lid grân nera frå Hællidomsskâuinj å nonna jemmkløpda jylanissa. Der skujle bâges et pâr stora veddebrø, så dær va brø, når dær kom frammada i jyladâna.

Alt dætta ville Lina gjorra, mæns Hâns va i bøjn.

Å  du hâr hâust å stænjga Sultan inj, sâ Lina te Hâns, då hanj gâ hæstana et rap å âgada astâ.

Jâ hâr lokt’nj inj i hæstajling, sâ Hâns å nikkada te Lina.

Ja, for dær løver ju så majed pak hæromkrænj ver jylatider, å så e jâ betryjgg å hâ’nj jemma.

Lina fijkkje enj kjys!  Så ble dær slåd smæjl me piskinj, å så âgada Hâns i trav frå gårinj op te Rø-væjn.

Lina vinkada adjøs te’nj, rættada på fokled å hâudtoklesnøppinj å gjijkkje så inj i kjøkkened. Dær va majed, dær skujle sjøddes, mæn hon va ju ena, så kunje hun ju rabba enjhellu frå saj. Hon tænjkte ønte mera på honj. Hanj va ju i stajln, hadde ju Hâns sajt na?

Hon lâ rent larris på sænjana, i stâzstâuan nættada hon op me å torra stæved å, mæn då hon ville lokka vinjued op – va ed så hon ser? Sultan strøj astâ âuer âgrana. Hon ble både kål å varm! Bâra jâ då hadde tâd honj me inj te maj, sâ hon darrenes. Lina va ønte glâ ver å varra ena.

Hon kjikkada ijæn op a væjn. Honj va væk løvinj! Hon sjynjde saj ud i gårinj å râuvte, mæn honj va borta. Lina va øker. Vår var då våraløst, a hon ønte hadde tænjkt på’ed! Vårsarradø, sâ hun te saj sæl å darrada âuer hela skrâttan.

Bâra dænja dânj va te ænna, æjle hon hadde Hâns hoss saj, for ded va læjesom dær ville sje nad i dâ. I hinjdânj hadde hon hørt nera i brygsen, a dær va nonna gjøggelmâgara i nabolaved. Bâra di ønte kom hær te gårinj, nu hon va ganske ena? Hon vred sinja hænner å tâu saj te hâud! Bâra Sultan hadde vad hær.

Ved meddestid lijlajylaâutan va tre omstrajfara på væjn ner te hotæl Hæjllidoominj. Di hadde hojlt te nera i Sâlne, å hær hadde di på et klæverstænje bled enia om, a di skujle ”besøja” Hæjllidomsgårinj. Di viste, a hær va enjhellu m egoer mâd, å som dænj ælsta sâ: – Vi skan er te Hæjllidomsgårinj, for dær e kjællinjen ene jemma.       Jâ  vedd, a forpagtarinj vær enesta lijlajylaâutan kjør te Rønna. La voss drâ astâ, for jâ e svøltinj.-  Ded e vi âu, sâ di to anre. Ded ska varra hæjlut me lid goer jylamâd ….å kansje enj kanj få enj syp æjle to. Ded vil varma i skrâtan!

Dænj trædde, en jemsk å værgajlinj kar, tråk e lajl op å frakkinj å drok saj en dram. Ded smâgar å varmar, sâ hanj å gâ dænj te dænj ælsta. Di drok ajle tre, å så va lajinj tommer. Å så astâ, vinner, sâ dænj ælsta, en longlajder ræbygje, å reste på! – Vi kajn gå å skâuvæjn å så bâgom, så e dær injinj, dær ser voss, sâ dænj mællemsta å småhostada.

Bâra dænj forbânjada honj nu ønte e på gårinj, for så kommer vi ønte inj. Di reste saj å halminj, skryjde å røste saj, så snøjde di astâ på vaj mo Hæjllidomsgårinj, å då di kom fram te en lyzninj, så di Sultan fârta astâ.

Se mænj dær, sâ dænj ælsta! Dær e honj – å så e dær fri bâna! E konn jemma, så ska sypaflaskan på borred, vinner! Hænje gjer vi bâra en på skâln, sâ dænj ælsta … å så e jâ forlademaj svøltinj, så târmana di skræjer, – mæn jâ ska nok rådes men a om syppinj. Bia bâra! Jâ trænjer âu te sâla, sâ dænj mæjlemsta; ded dølmar vârkjed, ska jâ la jer vedda! Ja, ræjti jylasâla e nu enjhellu brâ, sluttada dænj øngsta drudansfujler.

Di  gjijkke jennem skâuinj. Kâlt vad bled å glat va dær på dænj knadrua stæjn, å ded var klârt vær me viddefrøst. Då dær ble klârt i skâubrynanj, kunje di se røjinj stå læje op i væred frå skorstenspivan på Hæjllidomsgårinj. La voss sjynga voss, sâ dænj ælsta, jâ kanj lâuta flæskastæjn! Å enia va di omm å stræjkkja hâsana, injanj ded ijæn ble morrit, å injanj Hâns kom jem frå sin Rønna –tur.

Ded e bara rætfram – jâ trænjer te nad skålvarmt, for jâ syns a sinjed hâr skræmt saj i vinjterkjyljln, grinada dænj ælsta, som va dænj, dær næstan hele tiden va mæst fermer.

Lina hadde strænjt me å lava soppa me jemmalâvada kjyjller te Hâns. Då di tre gjøggelmâgarna kom inj på gårsplâzinj, sto darn te kjøkk’ned på lin, å dær dâmpada å mâdalâut longs tâgfæstan. Lina hadde marnan tænt, å i ded morkjesta jørned blârada tâltommarinj. Lina hadde strænjt me å lava kjyller te soppan.flæskastæjn knadrada i uninj; dær lå to stora veddebrø å dâmpada på et bor, soppagrydan tadrada, å dær va dajli sylta å røbeder å monga anra goa sâger. Ju, Lina kunje lava mâd! Ded va hon kjænt for lânt uddanfor nâbolaved.

Dænj ælsta hadde, som hanj, så forr sækkerheds sjyll, tad en tæjkkjerawt me, for så kunje hanj gje honj en âuer rân, så hanj dånada, vis a hanj ville gå på dom.

Lina sto me ænnanj i værrad foran komfyred, då dænj ælsta knabbada på kjøkkendarn. Hon va ver å komma nonna brænjeskryner på, då dær ble râuvt: – Godâ! E dær nanj jemma! Lina va ver å tava smakked å bâra befippelse, då hon så kârana. Då di ajle tre va kommena inj, gjikkje dænj ælsta hæn mod na å râuvte jemsk: – Så ed bâra om å varra lid josser å se å få nad på borred, for vi e svøltena!

Ded jørlada i kroppinj på Lina, så hon kunje injentinj saj. Mæn hon måtte ju visa, a hon ønte va bonge å saj. – Va vil ni, sâ hon stram. – Vi vedd ju, at du e ena jemma, så ed e bârastan å varra mensam å lystra, æjlans skal vi vri snudan om på daj!

Dænj ælsta sâ te di to anre, a di bâra skujle sætte saj te bors, så ville dær strjs ble sat på borred. Lina satte talrikka fram å øste en tarrin soppa op te dom. Hon skâlada kantofler å skâr nonna kjøkka sjiver sylta å satte hæn te dom, så stalde hon saj i ded ena jørned. Då de hadde slogged soppan, sâ dænj øngsta: – Du hâr dajli flæskastæj, dærhid på kjøkkenborred. Bâra se å få skårred nonna hompla. Du ska’nte varra for naskinj, for så ska vi jælpa daj!

Di tre gjøggelmâgarna tadrada, mænjs di åd å snakte hånløst om dænj forbanjada honj. Lina satte âu gåsa – å ânekro, vinja, læver å anjinj injmâd fram, mæn då dænj mæjlæmsta så ded, sâ hanj højse: – Vi vil hâ ræjti kjyd, å kanj du ønte sjærad, så skal jâ viza daj, veddan du skab æra daj ad! Hanj ville reza, mænj dænj ælsta hojlt’nj tebâges.

Lina unjsjyjlde saj me, a hon hadde forsjæreknivinj lijggjenes uda I bryggjerset å tænjkte så, a hon så kunne snøja saj væk frå dom, mæn då dænj ælsta hørde ded, sâ hanj: – La voss sætta tæjkkjerawinj for dørklinkan, så hon ønte løver ud, æjle kunje dær ju nømt sje nad! Dænj ælsta resta saj å satte kjæppinj for, så enj værkan kunje komma ud æjle inj.

Imæl hadde Lina tâd forsjæreknivinj å skårred nonna store sjiver å kallastæjn å gâ dom ded. Då ded va âuerståd, ville di hâ sylta å surnelse. – Å hær te ska vi hâ syp! Va mener ni om syp, vinner? Ded skal vârma helt inj i holbruskanj, sâ dænj øngsta.

Å så va di enia om, a ded va jyl å ded va håndans kâlt uddanfor. Dænj øngsta reste saj å gjijkkje hæn mo Lina. Uddan a hon tore gjorra nad, tâud hanj dænj stora knivinj frå na. Lina va farru ver å tava væred, å sâ nu pent te dom, a hon ønte hadde brænjevin i huzed. Ded kom Hâns me.

Då dænj øngsta trænjde saj lænjgere inj på na å trâuada na, reste dænj ælsta saj å tâu enj i skrâtan å satte inj ner på stolinj ijæn. – La kvinjfolked varra, sâjer jâ. Vi hâr ævent fåd enjhellu goer mâd – å hon hâr væl injinj syp. La voss takka for dænj hæjlua madinj å så se å komma astâ, injan karinj kommer jem. Nu e jâ ajl fajl mætter!

Lina satte jemmalavad drikkelse hæn te dom, som di slogg. Hon løv fram å tebâga, for hon va ævent klâ âuer, a ded bâra va, om å få tiden te å gå. Ded va begjynt å mårkjna! Hâns kunje ævent komma vært ivansblik. Å kansje Sultan kom fost? Bâra di ville komma, injanj dær sjedde alvorlia tinj!

Hâns va sæl blev helt beladinj, då hanj så, a Sultan va løvved ætte enj. Hanj ville gjorra saj hurti færdier i Rønna, mæn sæl om hanj sjynjde saj, så va dær livval monga stâ, hanj skujle sjødda. Fost unje âutan kunje hanj tâ astâ. Hanj forsøjte gong på gong å java honj jem, mæn dænj hojlt saj te’nj, vor hanj gjijkkje å sto.

Hâns sista ærne va hos Ola Peter Rask, vor hanj hadde hæstana opstajlada. Då vâuninj va læst, pakkada hanj saj inj i hæstadækkened; mæn hela dânj hadde hanj va uroli for, a dær sjedde nad me Lina jemma på gårinj. Sæl om hanj hadde to vijla hæsta, så va dær livval lânt te Hæjllidomminj. Då hanj va uddan for bøjn, va Sultan væk. Va hanj løvved i forvæjn, æjle va va dær sjet?

De tre gjøggelmâgarna va ver å gjorra saj færdia te å marsa. Flera gonga snakte di om syppinj, som di sâunada, mæn di va, au bonge for, a forpagtarinj skujle komma jem. Di hadde ævent test saj å va på vaj ud, då dænj øngsta sâ te di to anre, a ded ønte va jyl, vis a di ønte hadde fåd syp.

Di gjijkkje tebaga te kjøkkenbored, å dænj ælsta forlongde nu, a Lina skujle gje dom niglana te kjælarinj, for dær viste di, a dær va brænjevin, for som dænj mæjlæmsta sâ: – Ijkkje skujle hon komma hær å brokka snuda! I ded samme tâu dænj øngsta forsjæreknivinj å gjijkkje mod Lina, mæn hanj betænjkte saj enj stunj; så smed hanj knivinj på golled. Hanj trænjde saj inj på na å begynde å raga på na.

Lina satte inj me et gjennemsjærende skræj – mæns de to anre sto bâra å småflinada. – Kanj jâ ønte få syppavârma, vil jâ minjsanjse hâ kvinjfolkavârma. Lina gâ inj et pof, så hanj ramlada hæn mod borred, dær vælte. Så ble dær ganske stille, å ajle kjikkeda hæn mod kjøkkendarn, vor dær va najn, dær forsøjde å lokka klinkan op. Langsomt gjijkke halldarn op, å væm viste saj?

Ded va Sultan me tongan ud å halsinj å me globska iven. – Sultan, râute Lina ijlsk, Sultan, red maj! Injanj nanj å di tre kunje gjorra nad, va honj inja i kjækkened å sprong på dænj øngsta, som stod læje ver Lina. Hanj sprong gløbsker op ad’nj, å gjøggelmâgarinj skræj, som en stokkinj griz, mæns honj flemtada ætte væred. Dænj va ånatjykker ætte dænj longa turn frå Rønna, mæn helt rysker. Kåns då Lina agger râuvte te’nj å komma hæn te na, slop karinj for å ble beddinj. Di to anre va løvvena unjan, å kåns dænj øngsta va ver å komma te pe for’ed, vis a Lina ønte hadde hojlt Sultan tebâges.

Ganske longsamt gjijkkje hanj bâglæns ud mod kjøkkendarn, så så hanj sit snit te å få fat i kjæppinj, som hanj dræmde honj en âuer rân me, så dænj fajlt skræjenes om på golled. Så strøj gjøgelmâgarinj ud å lokte darn te å sajtlavinj sjynjde hanj saj ud i sjymninjen å ætte di to anre ner a skâuinj te.

Sultan regjerde ver dænj lokta darn, å Lina sto kåns å måvada. Så kalde hon inj te saj å tâu inj om halsinj, mæns hon vrælenes fajlt om på golled å darrelse. Sultan lâ saj ver sian å hænje å lælle slikada na.

Søddan fânt Hâns dom bejggje enj styn ætte. Lina lå blæj å ustrajt på kjøkkensgolled me Sultan ver sin sia. Honj hadde et stort hol i hâud vor bloinj sirlada frå. Borred va vælt, talrikkana me kjyd, kantofler å sauce lå mæjl injanj. Hâns  forsto, a dær måtte varra sjet nad. Mæn va? Sultan grynklarada å smærta, å dær lå Lina forgozjad å blæjfarru. Darhænnuer løtte hanj na op i sina arma å bâr na inj i savekammersed å lâ na på sænjen, mæns Sultan følde tâus bâgætte. Hærinja vâunada hon strjs op, då Hâns hanj kalde på na, å hon fortalde nu, va dær va sjet, å va di tre gjøggelmâgarna hadde bedreved, mæns han hadde va i Rønna.

Å go sje lov, a Sultan kom, for æjlans hadde di væl ålad maj. Stakkals Sultan! Se, vor di hâr slåd inj. Kom, min goa Sultan! – Ja, så hâr hanj nok fåd sin straf, Lina, for jâ hadde æjlans tænjkt, a hanj ræjtit skujle hâ rompa strøjt op, søddan å løvra jemmafrå! – Mæn nu e ded væl ver ded lawed, a Sultan, jâ å du, Hâns, trænjer te lid goer mâd ætte dænja begjænjelsen. – Kom, Hâns å Sultan, la vos så følles ad.

Så gjijkkje di ud i kjøkkened, vor Sultan fijkkje bloinj vaskad å saj, å vor Hâns å Lina tâu dom enj syp te å stramma saj op på.

Dânj ætte mælde Hâns å Lina di tre gjøggelmâgarna te polletied, dær strajs fânt dom nera i Røsen, vor folk hadde set dom ransla omkrænj.

Mæn uddan for vad begjynt å sne.

 

Denne artikel var i Bornholms Tidende den 19. december 1981..