Vajlbøtta på Lensgårabakkanj æjle då konstmalarinj kjøre fånlit.

 Af Eyvind L. Lind.

Ded va enj varmer værdasformidda i juli i begjynjelsen å tradverna. Jâ  va kåns enj horrasyrk på æjlløva år. Jâ bode dænjgoninj i Hâzle. Jâ  hadde fåd lauv te å komma på nonna das sommarferia i Gujemm hoss nonna goa mænsker dær, injanj jâ skujlle begjynja i skolan ijæn. Minj onkel skujlle følla maj dærner, å vi skujlle bejggje kjøra på søkkel dærté. Moer hadde ornad minj klæninj, å søkkelinj hadde far ætteset. Jâ fijkkje enj gjynkel me nonna sjaurter å unjetøj, som ble påbunjed me kavelgarn bagpå søkkelinj, å så va jâ rezeklar.

Vi tau asta tilia jemmafra, forr dær va ju ævent lant å kjøra frå Hâzle te Gujemm forr enj skolebæl som jâ. Minj onkel sâ, a vi bara skujlle ta dænj me ro, forr vi hadde ævent hela da’inj te’d.Vi sâ  adjøs å satte kossinj mo majeried Svalhøj, så marsada vi op a bakkanj mo Pilagårsskauinj. Vi kom frambi Brogårinj å nad ætte Pilagårinj. Så satte vi voss på søkkelinj ijæn å kjøre jennem Pilagårsskauinj, dær dænjgonginj snode sag så granjt å næt. Så kom vi frambi Daubjær å hænn te dænj longa bakkanj opp te Simblegårinj. Dænj va ju enjhellu longer. Ded gjikkje ju så hivan nerad, mænj frå bæjkkjinj å opp mo Klæmsker var dær lant, forr dænj skujlle vi marsa ad, dænj va ju forr bakku te å søkla ad, sâ minj onkel, sælom jâ nømt kunje had kjørt opp a dænj. Inj skujlle tro, a bakkanj alri fijkkje nanj ænna, så longer va dænj, då jâ va bælli.

Så kjøre vi jennem Klæmsker å satte kossinj mo Rø ætte, onkel kjøre fosst, forr som hanj sâ, hanj kjænde ju væjn te Gujemm, forr dær hadde hanj vad monga gonga. Vi søklada helt uda i vajakantinj, vår dær ente va anjedinj skjærver å løst grus. Mænj vi agada longsamt, å jâ kanj saja, a ded va då et dajlit agene me vinjen i ryjggjing å granjt vær. Jâ ræjtisant nød’ed.

Væjn linnada saj nu te højre, å pluseli gjore onkel tajn te, a vi skujlle bia en stunj. Vi sprong å søklana. Ded va inte forr å vila voss, naj gon, naj gon!

– Nu ska du se, minj horra, sâ onkel majjed alvårli – ævent om en stunj kommer vi te to brødder, dænj fossta e Tyskagårsbrøddan å dænj anra e Bobbabrøddan.

-Va e brødder forr nad, sporte jâ?

– Brødder, ded e nad med stajla bakka, å di kanj varra vedderstyjggjelia å kjøra nera, forr inj kanj kjøra vojll å fara bardus ner i gråven å slå saj hallfordærvad, ja, inj kanj ju au slå saj helt ijæl, viss galed ble. Dærforr ska vi passa på, å dænj varsta e Bobba, dænj e majjed, majjed styjggj både nera å oppa. Mænj ded kanj vi ju se på, når vi kommer så lant!

Vi satte voss på søkkelinj ijæn å agada. Tyskaragårsbrøddan va nokk div, mænj då jâ sto på dænj nordre toppinj Bobba å så ner i dived, så vad ver å svimla.

– Du kanj nok se, a hær ska inj varra forsigti, sâ onkel.

Hanj kjøre fosst, å så kom jâ bagætte, å ded gijkkje då au hivans. Mænj vi kom inte lant opp ad dænj anra bakkanj, forrinj vi måtte å søklana å marsa asta opp te Brøddans sønnre ænna.

Då vi bejggje va kommena hæropp å sto ver væjn ner te Lensgårinj sâ onkel ijen, a nu måtte vi vila voss, forr ded va då et fankens trøbbel å komma opp a seddan enj vederstyjggjelier longer bakka. Å varmt vad. Sveddinj løvv nera å kjæftana, å onkel pustada som et gammajlt lokomotiv. Vi smed søklana i vajagråvn å la voss i sjuggan å et stort vajatræ. Så trajte onkel en sodavann å en bajer fram å hansa knyde, å sælom di va lønkada, så smagte de enjhellu gott. Onkel forrtalde om Lensgårasæn dær va ver å varra mon, å så pæjde hanj på stråen, dær va fujlla å kjærna.

Hærfrå kunje vi au se ner auer Gujemm. Hawed lå blæjt, å lant uda kunje vi læje sjømta Øen. På væjn nera Lensgårabakkanj hadde vi på vår vænstre hånn en stor å albarmeli go roemark. Ded va stora sokkerroer me grøna toppa. Dænj så nu så granj ud seddan enj værda enj varmer juliforrmedda. Å inj behøvde ju inte varra bonge forr å ble nerkjærder, forr dær va inte monga biler på lannavajana dænj gonginj, inj kunje alravarst møda et hæstakjøretøj.

 Imæns vi søklada nera Lensgårabakkanj, fortalde onkel om Hvida Metta, et spøjelse, som gjijkkje ijæn på markerna omkrænj gårinj. Då vi va komminj hallvajs ner å kunje se ded lijlla huzmanjsbrygged på Stokkalunj, kom konstmalarinj farenes på sinj søkkel. Hanj lignada enj galnerojs. Varmt vad som sajt, så hanj sveddada ju au enjhellu. Hanj hadde tad sinj trøja å, å me enj sladrinj kavvelgarn hadde hanj bunjed dænj fast forran på søkkelstyred. Hattinj hadde hanj på sned, å sæl om dær va nera, så trødde hanj som enj forryjkter i pedalerna. Ætte va inj kunje se, så hadde hanj nokk majjed strænjt me å komma jemm te Gujemm. Minj onkel, dær kjænde inj, sporra hanj om hanj skujlle sjyngja saj – å ded skujlle hanj, mossen!

– Pass nu på, konstmalara, a du inte kjør vojlløvse, sâ minj onkel te inj, mænj hanj va bara færmer å svarde, mæns hanj fajtada me dænj vænstre arminj:

– A sjidda, sâ hanj, seddenenj bakkafaninj e væl ente te å kjæra vojlløvse på, så strøj hanj frambi.

Minj onkel fortalde mera om Stokkalunj å alt ded gastavæsen, dær va dær omkrænj.Hadde jâ alri sveddad forr, så ska jâ lovva forr, a jâ kom teed nu. Ævent vært øjanblik kunje dær ju komma en gast frå Lensgåraænjen. Jâ vænte, a dær kunje sje en begjejnelse, mænj ded ble nu inte nad me unjejorsfolk æjller Hvida Metta, mænj en værkeli opplævelse, dær forrtæller inj om,a inj nu inte skal varra så færmer som nu dænja konstmalarinj, forr så bler inj straffad, forr injinj kjænner danj, forrinj soln e nergån, som di kloge sajer.

Vi kjøre som sajt longsamt å nød ded dailia væred. Kjørna på Lensænj sto me dorra kjøkke vomma å gomlada gla å tefressa, faulana song, å dænj lijla larkans song va så hejlu, så hæjlu. Ju, vårharres natur e nu sjøn å granj, når inj æjlans gjorr saj tijd te å opplæva dænj. Då vi va’na kommena fram, så vi kunje se Stokkalunnjjsskauinj, å vi hadde Kaffemøllans vidda opstæjlninj læje forran voss, hørde vi ævent et skrænen. Dær va nanj, dær ravte på jælp. Fosst trode jâ, a ded va et spøjelse, mænj då jâ ivada ætte, så vi nu bejggje, a dær lant uda i roemarken va nogged gajlled. Dær lå nauerhænn et haud å enj arm, å så hørde vi, a dær vad nanj dær vanada å ga saj enjhellu. Ded va konstmalarinj, dær lå imæjl roetoppana, forrslåed å forrkominj.

Slåd saj hadde hanj, galnerojsinj, å minj onkel å jâ sprong strajs å søklana, forr å se, va dær va sjet. Frå Stokkalunnjshuzed kom dær enj kar løvenes, imæjl råserna å ud te karastommened. Konstmalarinj gå saj, å hanj hadde såmænj au kommed enjhellu te, karraskråved, forr dær lant inja i roemarken lå hanj sæl, å søkkelinj i vajagråven.Dær kunje såmænj vad sjet en varre ulokka, ja, hadde ded vad i våra da, så hadde dær såmænj kommed doktara å kjørtøj te å aga te Rønna sjøgehuz me inj.Va va dær så sjet me konstmalarinj?

Som sajt hadde hanj virad sinj trøja forran på styred, å då hanj hadde kjørt frambi voss å va komminj et styjkkje lænjere fram, vår vi inte kunje se inj, gjijkkje væjn lijd mera nera. Hær ga hanj ræjti speed på. Hanj har vælsajtans sådded å tænjkt på malerierna frå Bognemark,kan tro, å va kanj inj væl anjed seddeninj daglier da?

Så sjer dær ævent ded, som inj vælsajtans inte kanj berajna, som Ællebyskan så, a hansa trøja røj ner i forrjauled på søkkelinj. Å me ded våns brømsada søkkelinj. Konstmalarinj va så flojjed ud auer styred å dærætte hauvnad lant ud i roemarken. Hanj va ræjti sant bled mårnyst å va albarmelit forrslåinj. En stor knul i panjanj, nonna væmmelia dysta på rævkan, arma å hænner va blounjeløvvena.

Ju, minjskal hadde hanj vad uda på en ræjti rævadalatur. Søkkelinj lå i vajagråven me et æksad forrjaul, å hansa blå trøja va flarrad, armana lå enj sta, å lommer å fored kunje inj finja i små bedda dær runjenomkrænj.

 Onkel å Stokkalunnjkarrinj jalp konstmalarinj inj i huzed, vår hanj fijkkje nonna stårkenes dråver, kamfer – æjle hoffmannsdråver vad væl. Knulinj i panjanj fijkkje hanj vævlad med enj kåler sten å nad kalt vann frå pompan. Så ble hanj bosta rener, å då hanj hadde sunjad saj lijd, rajste hanj på, forr hanj hadde så strænjt så strænjt, sâ hanj, forr hanj vænte på en kar, som skujlle kjeva nonna å hansa malerier.

Hanj fijkkje lauv te å låna Stokkalunnjskarrinjs nye søkkel. Hanj ømmada saj lijd, då hanj sprong på søkkelinj – mænj som sajt, hadde hanj så albarmelit strænjt, så sæl om hanj hadde lijd ont i rævkan å en stor knul i panjanj, så skujlle hanj partu asta jemm. Stokkalunnjskarrinj ga voss lijd kalt drikkelse, å så kjøre vi te Gujemm.

Nu forrtalde minj onkel, at karrinj kalde saj konstmalara, mænj va hanj smårre sammen, va nu inte nømt å finja ud å, mænj ded ble i ajl fajl kalt forr modærne konst. Konstmalarinj e dør nu, mænj jâ, kanj gott saja, a viss inj vill kjevva nonna å hansa malerier i da, så kosta di enj albarmeli hoven pænja. Jâ vill barastans saja, a inj altijd ska sjønga saj longsamt, så kommer inj i ajl fajl inte ud forr seddenen begjjejnelse, som sien dænj berømta konstmalarinj kom ud forr, då hanj kjør vajlbøtta på Lensgårabakkanj.

Jâ sajer bara, a ded e nu et fånlit sjævs, dær har så strænjt enj dajliger, varmer sommarda, a inj inte gjerr saj tijd te å nyda vårharres vælsajnada vær, i stannj forr å forrkånkla saj. Ja, hanj kunje i varsta fajl ijælslåd saj, så hadde vi inte hat ajle di granje åtejninjer frå østkantinj. Om hanj dænj gonginj fijkkje sålt nonna å sinja sager, mæjler dænja arian inted omm. Mænj strænjt hadde hanj, konstmalarinj!