Mel.: “Længe nok har jeg Bondepige været”.

Framtiden kommer å Dâna ble longa,
Larkan å Starinj di sjynga så glâ.
Ajle nu fæjes frå Stauerna tronga,
snârt sjyda Træn bodde Blomster å Blâ.
Se Bâra te,
saa ska ni se,
Faula å Pibla så granja di nu e.

Sommarinj kommer me Fjælstaun å Svâla,
Gjøinj hanj kukkar i Skau å i Krat.
Alt e nu vâged, som for lå i Dvâla,
Trojln lyzes jem i Sântehânsnat.
Då e de brâ
enj Kjærest å hâ,
men Sommarens Tid løver hause astâ.

Høstinj å Feskjed di komma så fæjed,
Træn stå me Frokter å blârenes Læw.
Hiven di sjenna i Torning på Dæjed,
Duggen sætter Perler i Edderkoppans Væw.
Lynginj au me,
så pener nu e,
tâ sæl derud, så ska ni bâra se.

Vinterinj kommer, å Sneenj som et Lâgen
sjyler, tehølar de uzla å grå.
Rægjed de blynjkjar i Træn å på Tâgen;
ârtit på Bakkanj vor Kjælkana gå.
Vinterens Kjyl
driver Jylkat i Sjyl,
men Bønner å Bælla, di hâred got om Jyl.

Dâna di løvva, ja Tiden hon skrier,
vel elle aj, vi må følla me.
Ajle Tider livel hâr sina pena Sier,
bâra vi de goa å nætta villa se.
Stora å små
naue kanj forstå.
got ed a ente vi sæl fijkje rå.

Otto J. Lund
Nordbornholm fredag den 11. september 1931.