Borrijnholmarijn.

Bornholmsk Hjemstavnstidende.

Redigeret og udgivet af P. Møller. Gudhjem.

3. Aargang.  15. december 1930. Nummer 3.

Skrev Otto J. Lund.

 

Ejn Drajnijnssvensk.

 

Ola gjijkj å jawnada Drajnijnsgraaver på Kji’lesgaarsâgrana, men de gjikje nâwe så hâwse som de æ’le brøgte. Sâgen va dæjn, a Ola hadde så majed å tæjnkja paa, å ded va Ola ente vân te, å derfor sinkad’-ed på Arbejed. Å livel sko’le hajn spo saj, om hajn sko’le faa aasjøtt te Awtan, å ded sko’le hajn hælst hâ, for i Mârn vaed Jy’laawtan, å jemma va der mæst opgjort me altijn i Spizkammarijn, å hajn va helt læns for Pæjna, sa de va ejnhellu om å gjorra, a hajn kojne faa sin Aaklarerijn i Awtan. 6

Men nu gjijkj Ola å ihnada for, a Kji’lesbonijn ijkje kojne æ’le ijkje ville betalla, å fijkj hajn ijkje Betalnijn iawtan, så ville-’d ble ejn morkjer Jy’l i Olesa Jem. Te dâlit va Ola som otast i præjtit Homør å brøgte sijn Spâ som et Styjke Læjetåj, men i Dâ hadde hajn kommed te å tæjnkja paa, a de livel va et uzalt Liv å varra Drajnijnssvensk: Slida fraa Mârn å te Âwtan å livel hâ ont for å skaffa Føen å Klæen te saj sæl, Konna å Bælla. Å nu sko’le dæjn ælsta Piblijn gjevtas. Dæjn, hon sko’le hâ, gjik-ed nok, som så monga anra: hajn hadde foje stort mera, æjn ”Sjâurtan på Rân”. Ola hadde ijnentijn å jælpa dom me, nâwe sa hajn kojne ho’la et anstændit Bro’løp for dom. Nu ble’d nok seddan, a entan sko’le di se å faa dom en Huzabrakka å lijgja tejems idi, å så gaa på Dâløn, æ’le âw se å faa dom ejn Molkeråjtaraplâs. Ded ble nok ijkje nad ârtit Liv, nâd aa Delana.

 

Hulda, som kjænte på ejn Går i Nâbosoggen, hadde kommed jemcyklanes i Awtes, å daa di anre Bællana va kommena i Sæjn, å di va blena ena, hadde hon ganske rent ud sajt, a hon va blen forlâwed me Hâuddræjn på Gaarejn, vor hon kjænte, å a di hælst sko’le gjevtas så rapt som mâwlit. Moern hadde gje’d saj te å vræla âwer, a ded âw sko’le gaa-na så galed, å Ola hadde strammad saj op å sko’le te å gje Piblijn ejn Reformant. Men så hadde Hulda ganske rolit svârt: ” Ni hâ ijkje Behâw å tâ så arrit påvaja; ni hâ vist ijkje nâd, ni ska hâ sajt, for ni hâ vist ijkje vaed bære sæl, daa ni va onga. Daa hadde Ola tajt, for Piblijn hadde ju Ræt, sæl om de ijkje va pent å saj-ed.

 

Daa de begjynte å sjymma, hadde Ola æjndaa et hall Snes Fawna Graav å jawna, men de va maanalyst, sa hajn kojne got ble ver, å daa Klåkkan begjynte å gaa te sju, hadde hajn aasjøt me detta stora Drajnijnsarbajed, som nu hadde staaed paa i et Par Maanada. Hajn skravada de varsta Lered aa Træskostæwlana, tâw Reskaverna på Nakkajn å nørlada a Kji’lesgaarejn te. Hajn va trætter, sa de gjijkj mæn småt, å mæns hajn gjik, tæjnte hajn paa, vor galed de ville ble for hannem å dom derjemma, om Kji’lesbonijn nu sâ, a hajn fijkj vænta, te hajn fijkje sina Milkapæjna æ’le seddan nâd. Daa ville-’d ijkje ble ârtit å komma jem te Konn, for hon hadde ijnena Pæjna hat te å kjøvva ijn te Jy’l for, sa hon hadde foje nân Tijn kojnad faa telawad te Jy’l æjnnu.

 

Kji’lesbonijn kjænde hajn ijkje stort mera æjn ætte Folkasnak, for hajn va fraa dæjn anra Ljen aa Lanned, men daa hajn hadde tijnad-ijn te å drajna, hadde hajn nu vaed majed væl å lisedan di Pâr Gongana, hajn hadde faaed Forskodd paa Arbajed. Folk sâ, a hajn va Gruntviânara, men va ded va, viste Ola nu ijkje. Men ejn hall ojnelier Kar ded va hajn nu livel, for hajn va ”Dus” me Folken, å de fijkje Mâd ver samma Bor a’lesammens å omgjikkes som Værlæja. Ded syjntes Ola ijkje, a de paste saj. Hadde hajn vad Bone, hadde hajn villad gje Folken goer Mâd å en stor Løn, naar di sko’le sjødda nad, å især sko’le alt Drajnijnsarbaj varra got betalt, men æ’la sko’le ejn daa kojna se, vem der va Huzbone, å vem der va Kjænestegræjn.

 

Daa Ola så tesist rajte fram te Gaarejn, trajte hajn sina Træskostæwla aa uda på Trappan å gjijkj ijn på Hozzesokkana å knabbada på Folkastâwsdørn. Bonijn rafte: ”Kom ijn!” Å daa Ola va kommijn ijn sâ hân, a di sko’le ævent te å hâ Awtansmâd. Konn reste saj å gjik ud ætte ejn Talrik te å gjæsbø Ola te å faa Mad me. Mâdejn va ijkje finara æjn anra Stâ, men livel syjntes Ola, a der va nâd hæ’lut ver de hela, sjønt hajn slet ijkje kojne forstaa, va der hadde Sjy’ln te-ed. Foræjn di tâw fat å faa Mad, lâ di a’lesammens Hænnarna sammen å Huzbonejn læste en Borbøn, å mæns di fijkje Mâd, snakte di så pent sammen, ævent som di va lie goa a’lesammens.

 

Ola sâ ijkje majed, men sad å saa saj om. Her saa nu hæ’ler ijkje seddan ud som i Folkastâwarna anra Stâ på Gaarana. Der sto et stort Skav me Glâzdøra, å ded va stoppenes folt me Bøjer. Va di sko’le me a’le di, kojne Ola daa slet ijkje forstaa, for læza dom a’le kojne sækkert ijnijn faa sjøtt. Så va der et stort Møbbel, som Ola slet ijkje kjænde, men hajn gatte saj te, a de nok va Fortepiâno æ’le seddenet Spilleværk, som di fine brøgte hâ. På Væjgjen âwer detta hæjnde et stort Sjilleri me forgjy’lt Ramma, å detta ble Ola ver å sidda å kjikka paa. Der va ijkje stort ajned å se æjn Åjen, for æ’la va der Sjæjgj mæst âwer hela Ansajted, â Sjæjgjed va så lânt, a de hæjnde lânt ner på Brysted.

”Vedd du, vem ded e, der hæjner der,” spore Kji’lesbonejn.

”Naj, ded vedd jâ ijkje,” sa Ola, ”men jâ kajn tæjnkja, a de maa varra ejn Minister æ’le seddenejn stor Hagga.”

”Naj, ded e Gruntvi,” sâ Kji’lesbonejn, ”men hajn hâr gjort majed mera Gawn for Lanned æjn nâjn Minister, kajn du tro.”

Ola tajde. Hajn veste ijned om, va Gruntvi hadde sjøtt, men hajn tæjnte ju nok, a ded nok ijkje hadde vaed me å grawa Drajnijnsgraaver, hajn hadde arbjad. Så snârt di va farrua me Mâdafaanijnen, gjik Konn hen te Fortepiânoed å gâ saj te å spilla. Så kom Huzbonijn fram me nonna Songbøjer, som hajn âw flyde Ola en aa, å så gâ di dom te å sjynga. Ola syjntes, a så nætter Song hadde hajn alri hørt forra, ijkje ejngong i Kjærkan, om hajn hâwste ret, – for de va ju nogged sijn, hajn va djer sist.

 

Ded stora Åjablikked for Ola kom, daa di fijkje dæjn anra Songejn songed, å Kji’lesbonejn vænde saj mod-ijn å sâ: ” Nå, kansje vi ska se lid på Riggenskaved, Ola, for jâ kajn nok tæjnkja, ded e derfor, a du e kommijn?”

Ola trajte ejn Papperslap op idaa Væstalomman å flyd’-ijn te Kji’lesbonejn å sâ, a der hadde hajn skrevved nogged op iawtes, men de va nu Hulda, der hadde jolped-ijn me-’d, for Ola va ijkje sæl stiver i senna Tijn. Kji’lesbonijn kjikkada lid paa-ed, så tâw hajn ejn Blyant å gâ saj te å rigna ætte. Så sâ hajn: ”Ja, Ola, ded passer ævent på Ørajn, å nu ska du faa dina Sjillijna.” så talde han firaforrekjyve Kroner å fæmåkjyve Øra op idaa Pæjnabogen å flyd-ijn.

 

De va læjne sijn, Ola hadde set så majijn Pæjn på ejn Gong, sa hajn ble ejnhellu glâr å rajte Honn te Kji’lesbonejn for å takka ræjtit. Men Kji’lesbonejn sâ bara, a her vaed nok hannem, der sko’le takka, for hajn hadde gjort et got Arbaj djer å ijkje slunad me-’d, sa hajn hadde ærlit forkjænt di Sjillijnana. Så vænde hajn saj te Konn å viskada nonna Or, å hon spode saj ud i Kjykkened.

Nu fæjdes Ola me å be Gonat å Kji’lesbonejn ønst’-ijn âw ”Glædeli Jy’l” å bâ-ijn om hælsa jemma. Daa Ola kom ud i Foststâwan, kom Huzmoern ud te-ijn me ejn stor Pakka å sâ: ”Her e igrân Sâul te Håjtiden, vil Ola ijkje tâ ded me jem te Konn å hælsa-na å saj ”Glædeli Jy’l”. Å foræjn Ola fijkj Tid te å takka, va hon væk.

 

Daa Ola hadde faaed sijna Træskostæwla paa, spode hajn saj jemætte. Nu va hajn så glâr, a hajn rent forgatte, vor trætter hajn va. Hajn va lie ver å gje saj te å sjynga, lisom i gamla Dâ, naar hajn kjøre jem fraa Almijnen Sânthânsawtan å hadde en liden Tæwa paa, men hajn begâd å gâ saj istajn for te å snakka Svenst me saj sæl, mæns hajn trâmpada hen ad Væjn, sa de donrada ætte, for naar hajn nu kom jem me et stort Bøste Flæsk å me så majijn Pæjn på Lomman, sko’l’-ed nok ble, som di hadde ønst-ijn på Kji’lesgaarejn: ”Ejn ræjti glædelier Jy’l!”