Enj Hâzlehorra udkom i 1947 på Gornitzkas Forlag i Allinge.
Omslaustajning udå Oluf Høst. – 128 sider.
Arne Madsen, Karleby skriver i sit hæfte om Otto J. Lunds bog “Ejn Hâzlehorra” følgende: Med denne bog, der blev forfatterens sidste, fører han læseren tilbage til 1658, det begivenhedsrige år i Bornholms historie med øens kendte navne som Jens Kofoed, Poul Anker, Villum Klausen, Peder Olsen m. fl. Den sidste er bogens hovedperson. Det er ikke så meget historiske kendsgerninger, der optager forfatteren, men dette at fortælle om historiens mennesker, som han forestiller sig dem – uden glorie og forstilthed af nogen art. “Pas på, du ente kommer te fortræd” siger konen til sin mand, da opstanden står for. Og svaret lyder meget betryggende: “Jâ vil præua på å hojla maj udan for, så vit mâulit”. Lunt fortalt er da også optakten til de dramatiske begivenheder: “Pær høre, a der ble knabbad ganske svâgt på vinjued å reste saj forbauster. Væm kunje de varra, der velle snakka me hannem på denja tiden. De va ju snart midnat. Hanj gjik hen te vinjued å veskada: “Væm e ded, der knabbar så sent?” “Ded e maj, ded e Jens Koffed “. – En noget utraditionel form for historiefortælling. Men læseren er heller næppe i tvivl om, at Otto J. Lunds sigte med sin roman er at fortælle, at “nok hadde Pær Olsen sina store fajl, men hajn va livel enj goer Hâzlehorra!”
Enj Hâzlehorra.
Gjârted Ola Pær ska hâ enj Lidenj. Detta hadde Joramoern Madam Væst fortalt for Hanna Niels Âreds. Gjârted hadde sæl vad henna hos na å snakt me na om’ed å tinjad na. De velle sje om to-tre Månada, hadde hon sajt. Når Hanna Niels Âreds hadde fåd nâd nyt å vedda, skujl’ed snârt komma Bønj runt; hon va lesse vila som Trommeslårenj te å bekjentgjorra Nyheder, å to Dâ ætte va der ju nâue nânj i hela Bønj, udan a di vest’ed.
Detta va ju nâd nyt, for Ola Pærs hadde injena Bælla forra, å hadde ju vad gjevta i telle-tâl År, nu va di sist i trøddevarna, både hon å hanj, så de måtte ju varra ræjti ârtit for dom å få Småfolk te Huza.
De synjtes âu Ola å især Gjârted; hon hadde ju så ota gåd å tænjt på, vår de då kunje varra, a di injena Bælla skujle hâ; der va ju så monga, der hadde Stâuerna fujla, sjønt de knev me å skaffa Føn te dom. Hon hadde alti vad så bællaglâ, å di hadd’ed ju âu seddan, a di skujle nok kunja forsorja dom, sæl om der âu va bled enj hel Krødda.
Ola Pærsen hadde denj stosta å bæsta Awlsbruggaraejendommenj, der va i hela Hâzle, å Gjæjl va’nte nâd, a hanj kjænde te. Ola va mæn hal småsamminj, å lid skradurenj va hanj âu; men hanj hadde då fujlbefârenj Drænj, å Gjârted hadde vâusen Paja, så alt skujle nok livel ble past i retta Tid. Ola passte sit å lo anra passa dorres; hanj hadde ente kunjad vad me i Væbninjen, å når Borjarna samlades for å drøfta dorres Sâger, møte hanj ju, men hanj lo livel imæst di andre om’ed.
Då der va gåd tre Månada, fikj Gjârted enj Horra, som hon hadde vænt på å glæt saj te. Alt gjik âu majed brâ, Gjârted sto op en Ugga ætte, å Horrenj så âu ud te å varra sunjer å rasker, sæl om hanj mæn va lidenj. Ded kunje di vel hejler ente vænta anjed, bådde Ola å Gjârted høre ju mæn te di små.
Enj Månad ætte holte di Barsel, å ded ble et stort Gjæstabod. Ajle Borjarna som va igrân ajtada va ju me, å der va pånå et Snes Fadra. Præstenj holte âu så pen en Tâla ver Bored, så Gjârted va ver å få Van i Iven – ja, Præstenj hadde livel Ret då hanj sâ, a di kunje aldri takka Vorharre nok, fordi a di hadde fåd Lâu å få senn’enj præjtier Horra.
Pær trivdes âu got å ble âu got paster. Gjârted gjik nâue frå Vaggan værkan Nat æjle Dâ, å når Ola ente hadde for strænjt, kunje hanj âu got komma inj å sedda å rokka lid ver Vaggan I timavis.
“Va troer du hanj vel ble, når hanj bler stor?” spore Gjârted enj Dâ, di beggje sod å kjikkada på’nj.
”Jâ tænjkjer hanj ska løsa maj å, når jâ’nte kanj majta lænjer, å sin ble Awlsbruggara å hælst lid vilare ænj jâ hâr vad, mera vel jâ’nte ønska for vår Horra”.
”Ja, vest så, de kanj ju varra majed brâ me å ble enj vila Awlsbruggara; men ves a Horrenj nu hâr Æwner te nâd mera, så velle ded âu varra ârtit. Jâ hâr så ota tænjt på, a ves vår lila Pær enjgong kom te å stå på Prækestolenj me Kjâul å Kraua, å vi kunje få Lâu å sedda å lyes te va hanj sâ, så velle de livel varra denj storsta Lokkan, jâ kunje tænjkja maj”.
”Nâ, nâ. Nu ska du nu hæjler ikkje læggja alt for stora Plâner for denj lila”, grinada Ola. ”Får hanj Lyst te Bogen å Nømma for’ed, hâr jâ injed imod, a hanj bler enj studerder Manj; men æjla vel jâ livel saj, a kunje hanj ble enj goer Borjara, å kansje Offisèr ver Væbninjen, så skujle vi då’kje forlonga mera; men nu vel vi gjorra, va vi kanj for å opdrâ’nj te å ble et got, rætskaffed Menjeske å så âuerlada Ræsten te Vorharre”.
Pær vâuste å trivtes. Hanj hadde ju sina Bællanøjer, som di mæste Bælla hâr; men va livel enj majed vesser å frakker Bælli, der, då hanj va fæm-sæks År, kunje følla me Fâr ud i Vongenj å fløtta Øij å Kjør.
Då hanj va et hal Snes År, mente Gjârted, a nu skujle hanj præua å læsa. Skola va hær ju ente; men Âred Busk va ju så vila te å skriva å læsa, a hanj âu brugte å læra andra lid å de Kunstarna. Gjârted gjik så hen å spore, om dorres Pær måtte komma hen te hannem et Pâr tima om Uggan te Unjevisninj.
Âred va’nte for’ed strajs, for, som hanj sâ – de va’nte Bællaarbaj å læra å læsa å skriva; di der kom te hannem for å læra di Kunstarna, va ju âu vâusena Kara. Gjârted ble livel å snakka for’enj, å tesist gjik Âred âu inj på, a di ju kunje præua’d, sjønt hanj trode, a de nyttada ente stort i denj Åijlerenj.
De gjik livel majed bære ænj Âred hadde tænjt saj. Pær vaj u enjhellu lætnømmenj, å då hanj hadde vad der et Pâr Gonga, kunje hanj alt kjænja ajle Bogstauana, å kunje begjynja å staua. Me Skrivninjen gjik’ed mæst lesse næmt. Å dâ der va gåd et hal År, kunje Âred ente læra hannem stort mera. Âred fikj så en Flæskaskinka for sit Arbaj, å de va di got tefressa me på beggje Leer.
Præstenj kom ju ret ota inj te Ola Pærs, når hanj kom te Bønj, å då hanj nu fikj å høra vår vila a Pær va i Skolekonskaver, tebø hannj, a hanj velle unjervisa’nj å âu låna hannem Bøjer, som hanj så sæl kunje studera i. Dette ble især Gjârted glâ ver, kansje henjes Horra kunje ble Præst enjgong. Då hon enj Dâ snakte te Pær om’ed, svâre hanj livel naj, Præst velle hanj ente varra, sæl om hanj synjtes de va ârtit å læsa. Sin nørlade hanj så op te Præstenj ver Røskjærke et Pâr Gonga om Uggan et helt År, men så kunje hanj âu bådde skriva å læsa Latin, å hadde âu læst ajle di Bøjerna som Præstenj ajde, så hær va’nte stort mera å læra.
Nu gjik Pær å va mæst i Vilare me, va hanj skujle; hanj va ju nu fæmtan-sajstan År å skujle tâ en Bestæmmelse for sin Framtid. Helt læggja Bøjarna på Hyln synjtes hanj livel ente hanj kunje. De hanj hadde mæst Lyst te, va å ble Prokkerât; men resa âuer te Kjevvenhawn å studra velle ju kosta enjhellu, å sæl om Fâr å Moer hadde, så di kunje betalla’d, så velle Fâr livel hælst behojla sinj Horra jemma. Ola va æmmer skradurenj å kunje ente majed tâ fat, så hær va got Brug for Pær. Så bestæmde hanj saj te å ble jemma å ble Awlsbruggara, lesom Fâr å Bæstefâr hadde vad.
Då Vinjterenj kom, tâu hanj saj en Tur te Rønna å tâu inj te enj Prokkerât å spore, om hanj kunje skaffa hannem nonna Lâubøjer, de lâude hanj, å så kjevte Pær en hel Massa Bøjer. Fâr synjtes ju ente ræjti om’ed, for de ble ju pånå 50 Dâler, å de va monga Pænja å sjita væk seddan te injen Nøtta; men Pær så å studere vær Awtan te Væktarenj hadde râvt ti; men så va hanj âu lesse got inja i Lâu å Ret som Bormæsterenj, å væld ed.
Pær hadde ente nonna Kommerâter. Hanj tâu ju me, når der va Bal æjle Gjæstabod, å då va hanj denj vilesta Danjsarenj å dom ajle; men løvva å ânta saj på Gâdan æjle sedda på Magetænteried å drikka, holte hanj saj for goer te, å derfor regnada di andre Horrana hannem for å varra storaijtuer. Tâ fat å slida jemma brø hanj saj hejler ente stort om. Di hadde ju âu bådde vâusenj Drænj å Vâutehorra, å då Fâr nu va så nålier, a hanj nâue kunje komma ud i Vongenj, satte Pær dom i arbaj å ætteså âu, a de ble gjort som de skujle.
Men Pær hadde âu anjed å sjødda. Forra når a Folk skujle hâ et Brev skrevved, gjik di mæste te Âred Busk å fikj hannem te å skriva’d; men nu hadde di opdauad, a Pær va lânt vilere te å stæjla et Brev sammen ænj Âred, å derfor gjik di nu te hannem, når di mente dom forurættada âure et æjle anjed.
Då Pær va attan År kom hanj alt me i Væbninjen, å då hanj vat jive ble hanj Lojtnant. Pær hadde æjla ente majen Lyst te Eksis æjle Krisvæsen; men ble Lojtnant hadde hanj livel injed imod, å Fâr å Moer ble enjhellu glâ ver’ed; de va ju enj finer Titel å hâ, å Pær velle kansje âu ble Borjerkaptajn enjgong, om æjle alt ârtada saj væl.
Pær va nu så gammajl, a hanj så småt kunje begjynja å se saj om ætte en Konna, å ded va nok âu nømt å få, om de vad ed hanj velle, for di mæste Piblana så ju milt te hannem. Enj lidenj nætter Kar va hanj, å ajtader va hanj å ajle, å et got Jem va der å fløtta inj te. Men Pær va nok ente te Sinjs me å tâ væm som hælst.
Der va mæn en i hela Bøjn, som kunje varra go nok te’enj, mente Gjârted, å de va Bormæsterens Elsebæt. Hon vaj u enesta Bæl, Moern va dø, mæns hon va spæ. Å sin hadde Bormæsterens Søster past Huzholninjen.
Elsebæt va nu attan År, å a hon va denj nættasta Pibelinj i hela Hâzle, va ajle enia om, men om hon velle hâ enj Awlsbruggarahorra te Manj, va vel tvivsamt, å hær velle Fârenj nok âu hâ et Or me å skujle hâ sajt. Bormæsterenj va ju enj Lesler, å de va ju en fin Slajt; hanj kom ente majed sammen me Borjarna, men velle hælst hojla sælskaw me di fina Embedsmanjana i Rønna, æjle Bønnarna på di stoste gårana i Klæmmenskersen å Nøkkersen, så de ble vel rappara hær, a Elsebæt hijte saj enj Manj.
Nu va’d tilia på sommarenj, å Elsebæt brø saj ente majed om å sedda inja hos Faster å rugga. Hon velle nyda Sommerenj å tâu saj ret ota en long Tur på Lanned. A de ente paste saj for en ung Pibel å fârta seddan om, brø hon saj ente om. Hon hadde lært lid om Blomster å enj gammajl Præst i Rønna, å nu va hon æmmer på Jajt ætte nonna som va sjælna.
De sjedde ju, a Elsebæt å Pær møtes, når hanj va uda i Vongenj å så om Folken; men de va aldri bled te mera ænj Godâ å Fârvel. Så va’d enj Dâ, a Elsebæt stansada, hon hadde hela Faunenj fujler å Blomster, å så tâu hon en å flyde hannem å spore, om hanj veste va denj hed, hon hadde aldri set na forra, å hanj va ju så fæzeli tresker på Blomster, ætte va Folk sâ. Pær ble lid rør i Hâud, så tâu hanj Blomsten å så på na å sâ, a de va ju en sjælan Blomst, å sâ så va hon hed, bådde på Latin å på Dansk. Elsebæt så forbaust på’nj.
”Kanj Ni Latin? De trode jâ’nte, der va andra hær i Bøjn ænj Fâr, der kunje, å hanj hâr mæst forgat’ed”.
”Å jo, i Grân Latin kanj jâ livel” svâre Pær.
De va alt va der ble snakt denj Dânj. Et Pâr Dâ ætte møtes di ijæn, å nu va de Pær, der stansada å gâ saj te å snakka, nu va de hannem, der hadde hit nonna pena Blomster, som Elsebæt skujle se, å så snakte di om Blomster et Kvarters Tid; men de va ju ente anjed ænj Blomster, a di snakte om. Faster Ana synjtes, a de va då enj lorlier Vâna, a Pibelenj hadde fåd, a hon seddan skujle løvva å strajfa runt på Âgrana en Tur vær Formedda å plokka Blomster; men hon forsinkada ju injed me’d, for de Grâned hær va å sjødda jemma, skujle Ana nok sæl passa.
Nu va’d så enj Lâurda Formedda, a Pær å Elsebæt ijæn kom i Snak, å Pær spore så, om hon nântis hadde vad ver Jonskjærka, for hær va monga sjælna Bregner, å hær va ju âu di hoje, stajle Kløpparna å di svorte Unana, som âu va være å se på.
”Naj, så lânt mo Nor hâr jâ aldri vad. Jâ hâr vad i Hellepær enj Gong å så hâr jâ vad ver Røskjærke, å der kunje enj ju se helt te Slotted”
”Men kunj’ed ente varra ârtit, om vi i Mârn tâu vos en Tur der ner?”
Elsebæt ble lid rø i Hâud.
”Jo, de kunje varra grâue ârtit; men jâ ved ikkje om de passar saj, a jâ seddan flakkar runt me enj frammadar Kar, å jâ troer hejler ente, a Fâr gjer maj Lâu å gå”.
”Nâ, helt frammader kanj du vel ente saj jâ e, vi hâr ju snakt sammen så ota; men spor du altid Fâr om, vår du må gå hen?”
”Ja, de gjor jâ då ræjtinok, de gjor då ajle årdentlia Pibla”
”Nâ ja; men om vi foldes ad i Mârna Ættemedda ver hojlys Dâ, va der vel ikkje stort nâd galed i’ed. Gjik vi strajs âuer Medda å så vi spode vos, kunje vi mæst varra jemma ijæn te Unjarnatid, der e ju mæn enj go Times Vaj, å dinj Fâr å din Faster sniva ju te Medda de mæsta å denj Tiden”
Elsebæt sto å betænjte saj – de va nømt å se, a hon hadde go Lyst.
”Ja, jâ ved føje om jâ tor; sæt nu a vi møte nânj hær frå Hâzle, så velle de rapt komma Bøjn runt, å så kunje Fâr âu få’ed å vedda, å så velle hanj ble nagger, sæl om hanj æjle e majed râr”
”A, vest ikkje, ver denj Tiden å Dânj ligja ju ajle å sniva te Medda, å vi behøva hejler ikkje følles ad gjennnem Bønj, jâ ska nok hojla Udkjik å se, når du går, å så ska jâ nok hinja daj, når du når te Bæla, å sin møda vi injenj, som kjænja vos”.
”Ja, kansje de livel kanj gå an, ves Væred bler pent; men vi ska spo vos, så vi kanj varra jemma te Klokkan fæm, for så lænje bruggar Fâr å sniva te medda om Søndanj”.
Så spode Elsebæt saj jem. – hon saw ente got denj Natten; lænje lå hon vâgen å tænjte på Pær, å vår de livel velle ble ârtit å varra sammen me’enj enj hel Ættemedda. Sin lå hon å drømde denj mæsta å Natten, å de va bâra Pær, a hon drømde om.
De gjik ente Pær stort bære. Hanj tænjte slet ikkje på, a Elsebæt va Bormæsterens Døtter, naj, de va bâra denj penesta Pibelenj hanj hadde set, ¨henje holte hanj å, å henje velle hanj hâ te Konna.
Dânj ætte va der Fropræken, å bådde Elsebæt å Pær va i Kjærka. Då Bormæsterens va færdia me Meddesmâdenj, reste Elsebæt saj å sâ, a hon brø saj ente om å sawa Meddesæwn i Dâ; men velle i Stânj for tâ saj en long tur ud på Lanned, helt ner te Hellepær å Tajlkås.
”Jâ ved då’kje vår du gjider å flarka runt på Lanned; men du får sæl om’ed, å når du târ Karro me daj, kanj der vel ente sje nâd”
”Du ska’nte ina, Fâr, der e nok injenj, der gjor maj nâd ont”
”Ja, men hâusa nu å komma jem te Mâdatid” sâ Faster.
Elsebæt svâre slet ikkje; men kalte på Hunj å spore saj astâ. Pær sto ju på Udkjik ver Vinjued å så strajs, då Elsebæt kom, å så a hon tâu’na norpå.
En Stynj ætte täu Pær sin Hâua på å sâ te Moern, a nu gjik hanj ud i Vongenj å så på Krajturn, å sin tâu hanj saj en Tur op te Vystaby for å snakka lid me Bonenj. Då Elsebæt kom udan for Bæjn, saknada hon ju Fârten, å derfor vâred ente lænje, forenj Pær hinjada na, å så foldes di ad longs Strân.
Hær vaj u injenj Vaj, men bâra enj Staj, der te’me va så smâler, a to nâue kunje gå jaunsies; men di hadde ju så majed å snakka om å kunje derfor ente gå i Gåsagong. Pær måtte så vâda imæl Tâuer å Lyng, derfor gijk’ed ju ente så rast. Somma Stâ va der diva Brinka ver Sian å Stænj, å så ble Elsebæt bonge for, a hon skujle storta ner, å Pær måtte tâ na om Arminj å støtta na; men detta va Elsebæt nok slet ikkje kjiv å.
Tesist nåde de livel Jonskjærke; men nømt va’ed ju ente å komma helt derner. Fost gjik di âuanom, men å klatra ner mæl Kløpperæunarna tore Elsebæt ente, så di gjik tebâga for å præua å komma longs me strân. Hær va Hojvan, men de gjik ju majed brâ, når de sprong frå Sten te Sten; men nu kom så Elsebæt ud på enj stor Runjsten nogged uda å ble bonge.
”Pær, Pær, kom å jælp maj, jâ storter i Vanned”.
Pær va alatter, hanj krænjde Sko å Hozzer å, kraulada Boijsarna op å vâdada ud te na, tâu na i Fawninj å bâr na hen te ”Kjærkan”.
Elsebæt satte saj å så saj om. vår va hær då pent, å sekkena vældia Kløpper. Jo, de va nok me rætta, a ded ble kalt for en Kjærka.
Pær sod âu stelle; men de va henje, hanj så på.
”E du nag på maj, a jâ seddan bâr daj ”te Kjærkes?”
Elsebæt ble lid rø i Hâud.
”Naj, vårfor skujle jâ då ded, de va ju pent å daj, a du gjor’ed”.
Hon ble enu mera rø, hon hadde ju kommed te å sajt ”du” mæst helt uforajt.
”Jo, du kanj tro, a jâ velle gjærna hâ Lâu te å bære daj på Armana hela Lived, jâ mener ju så majed om daj”.
Elsebæt svâre ente; men injed Svâr e ju âu et Svâr.
”Vel du så ble min Konna enjgong, sæl om de ente e nâd stort å fint, jâ hâr å by daj?”
”Ja, ded vel jâ, de e ju daj jâ âu mener om”
”Tak, Elsebæt, men va troer du, a dinj Fâr sajer te’d, de e vest ente enj sømpel Awlsbruggara som maj, a hanj ønsker saj te Døttermanj”.
”Naj, ded e’d vel ente; men du ska hejler ente gå inj te’nj å fraja te maj nu seddan me de samma, for då sajer hanj naj; men la vos nu se Tiden an, kansje vi så hijta enj Udvaj”.
”E der så ente nânj anj, som dinj Fâr vel hâ daj te å tâ, troer du?”
”Nâ, jâ ved ikkje ræjti; hanj hâ ju aldri sajt’ed læje ud; men jâ troer nok livel, a hanj hâr tænjt på å få maj sammenklawnad me enj å Landsdommara- horrana frå Væstregår, bådde Mas å Jakop e ju alt Kaptajner, så di vel ju nok ble te nâd stort”.
”Ja, de vel di nok, di hâr ju âu enj Fâr, der kanj jælpa dom fram; mæns jâ bâra hâr mina goa Ævner å stola på, å livel kunj’ed tænjkjes, a jâ enjgong bler te lid mera ænj enj sømpel Awlsbruggara”.
”Ja, de bler du âu nok, Pær, du hâr ju lânt bære Kunskaver ænj Lansdommara- Horrana; men va velle du så hælst varra, ves du sæl fikj Lâu å rå? Velle du varra Major lesom Maccabæjus på Skâusholm i Jepskersen?”
”Naj, ble enj stor Krismanj hâr jâ værkan Æwner æjle Lyst te. Naj, denj Plâzenj jâ kunje ønska maj, va å ble Lansdommara å komma te å dømma Ræt å Sjæl mæl andra, de må varra de storsta å alt”.
”Ja, de hâr du kansje ræt i; men nu må vi nok fæjes å komma jem, de e ju bled lânt på Ættemeddanj, å Fâr å Faster ondras nok på, vår jâ bler å”.
Mæns di gjik, sâ Pær: ”Jâ hâr nu livel tænjt maj enj plân, som ves hanj lokkas, kansje kunje få dinj Fâr te å se lid anjelens på Sâgerna å âu komma te å ønska å få maj te Døttermanj. For, ser du, dinj Fâr begjynjer ju ble lid te Års, å ræt majen Lyst te Skrivearbaj hâr hanj nok aldri hat; men mera Lyst te å gå å prâta me Folk, å derfor vârar’ed nok ota lænje, for’enj hanj får svârt på di breven, der kommer; men kunje du så ente bæra på Snak, a jâ got kunje jælpa hannem me sina Skriverier. Om de lokkades, skujle jâ nok gjorra va jâ kunje for å ble uunjværlier i Bormæsteraskrivestâuan”.
Elsebæt gâ saj te å grina.
”Vår e du då livel injmârier, Pær. Jâ troer âu, a ded e enj goer Plân, du hær hâr bryd sammen. Fâr beklauer saj ju mæst vær Dâ âuer, a hanj hâr mera å sjødda, ænj hanj kanj âuerkomma, å ves du så e ræjti galanter, kunj’ed âu sje, a Fâr bø daj vælkomminj som Døttermanj å gâ daj Bormæsteraembeded i Tegjeft. Du kanj lida på, a jâ ska anbefâla daj!”
Då di nåde Bæla sâ di Fârvæl te hinjanj, å Pær tâu’ed retad âuer Âgrana, de va nok bæst, a di kom inj a bønj frå vær sin Le. Detta viste saj âu å varra de rætta, for le forenj Elsebæt rajte Bænj, kom Fârenj imod na.
”Vår hâr du vad henna så lænje, min Paja? Jâ ignada mæst for, a du va kommed nâd te”.
””A naj; men Karro å jâ hâr hat vos en long Tur. Vi hâr vad helt på hinj Sian Hællepær, å hær lâ vi vos bâg et Dæje å så snev vi frå. Sin gjik vi longs me strân jem, å nu e vi bådde trætta å svøltena”.
”Ja, ja, de e got a der inj’ed galed e sjet, å nu spoa vi vos jem, Âna hâr nok Awtansmâdenj færdier”.