Borrijnholmarijn

Bornholmsk hjemstavnstidende.

Redigeret og udgivet af P. Møller, Gudhjem.

4. Aargang. September 1932. Nummer 4.

Skrev Otto J. Lund.

Lid om Trojlkjælinjer.

Ni hâ sækkert a’le hørt lid om, a i gamla Dâ va der en Massa Tro’lkjælijner te. Va de kom saj aa, a de altid va Kvijnfolk, som gâ saj aa me seddan nâd, e ente nømt å saj, men seddan forholted saj livel. Der va vel nok ejn yjnka Kar, som hadde læst såmajed i dæjn svorta Bogen, a hajn kojne dølla et Gjevær, sa de ente ville tâ Skod, å lesedan dølla ejn arrier Hojn, sa hajn ijkje tore værkan bida æ’le gjø, men seddan ræjtit å tro’la, de va livel nâd, som bâra gamla Kjælijner kojne. Men der va âw stor Forsjæ’l på, vormajed di kojne der va ju monga, som kojne støva âwer Folk, læza âwer dom å strøja for Ajten, dæwa Tajnavarkj, dø Tåjed i ejn Finger, viza ijæn å seddan nâd. Men di ble ju ente rignada for ræjtija Tro’lkjælijner, å di va âw for de mæsta gosijnada. Så va der dom, som va varre, di kojne i’lase bodde Folk å Krajtur. Di sko’le Folk vâra dom for. Di brøgte majed å bræjna Kluda å Ben å Urter å senna forkolstrada Sâger strødde di så ud på Væjn, når der va nâjn, di ville nâd ont. Når Folk æ’le Krajtur kom te å trø på desse Sâgarna, så ville der snârt sje dom en Ulokka på en æ’le ajnen Maada. Varst vad for en froktsommeli Konna, der kom te å trø på brænda Sâger, entan så ville Bællijn komma for tilia te, æ’le de ville gå galed, når hon sko’le barsla. Bællijn kojne âw varra vanskavter æ’le hâ Lyda æ’le Slaw. Å seddan va der så monga Ulokker, desse Tro’lkjælijnarna kojne astâkomma. Men di Kjælijnarna, som hadde lært alramæst, kojne skava saj omte et Krajtur, entan te en So æ’le ejn Hâra, å så kojne di gaa ijennem a’le Porta å Logger, om der æjn va stæjnt alri så got.

De e om en å desse siste, jâ hâwsar en liden Storja, som Fâr fortalde så ota, då jâ va ejn Bælli. Hajn fortalde âw Nawn bodde på Folken å på Gaarejn, vor de sjedde, men de kajn nu varra lisom vikked me ded. De va på ejn lidijn gaar her i Røskersen, a de emmer va galed me Kjørna. Når Folken kom op om Mârnejn å sko’le molka, va der så ota en æ’le flera aa Kjørna, som inte ville gje ner, å de va nømt å se, a di va blena molkada om Natten. Å de va ente almindelia Milkakjiva, som hadde gjort-ed, for de sjedde lissevæl i Lân, når a’le Porta å Logger va stæjnda, som de sjedde uda på Ågrana. Bonejn ble snârt klâr âwer, a der måtte varra en Tro’lkjælijn, som skavte saj om te ejn Hâra, å så gjek jennem di lokte Dørana ijn i Lân å molkada Kjørna. Ejn Dâ gjikj hajn så hen te en Kjælijn, som va kjænt me senna Tijn å råføre saj me hæjne om-ed. Hon sâ, a de paste got nok, der va sækkert en Kjælijn, som skavte saj om te ejn Hâra å kom å molkada. Men hon sâ âw, veddan hajn sko’le bæra saj ad me å fonga-na å bijna-na, å hon gâ hannem âw di Orn, vorne hajn kojne løza dæjn Tro’lkjælijnen ijæn.

Då Awtanejn kom, å di anre va i Sæjn, gjikj Bonejn ud a Lân å stæ’lde sin Fæ’la op. Fælân å Øjalân va i et, her hadde hajn âw ejn Ugji’ln stånes, dæjn løste hajn å trajte-ijn om i en ajnen Læjna, vor hajn fijkj Lâw å gå løzer. Så tâw hajn Vrønskens Grima å lâ i dæjn tomma Båzejn, men Grimeskavted bânt hajn got fâst te Rijn i Spi’ltâwed me en Knuda, som inte andra kojne løza, å herme va Fæ’lan i Ården. Hajn saw nok ente majed om Natten, bâra for å tæjnkja paa, va detta ville føra te. Om Mârnejn, foræjn de va Dâ, sto hajn op å tænde sin Trânmârna å sjyjnde saj ud i Lân. Hajn hadde nâwe få-ed Lâdørn op, foræjn hajn høre nâjn, der vrælada. Då hajn kom hen te Follabåzejn, saa hajn, a der sto et Kvijnfolk ganske spletter najen, å hon vaså ijnvirad i Follagriman, a hon nâwe kojne rokka saj. De, a hajn ble mæst forbawster å harmse âwer, va vel, då hajn kjænde-na å saa, a de va hansa ajen Konnes Søster, som va gjevt å bode på ejn Gaar paa dæjn anra Len aa Soggen. Hajn fijkj-na snârt løst å ijn i Stâwan, å så snârt de va Dâ, sænde hajn Bodd te Swâwerejn om å komma kjørnes å hænta sin Konna, å tâ Klær me te-na. Der va nok ente majijn Omgong me Swâwerens ætte dæjna Dâjn, men de viste saj, a nu va der alri nâd i Væjn me Kjørna, men di gâ ner å molkada, som di sko’le.