I Borrijnholmarijn(Bornholmeren).

Bornholmsk Hjemstavnstidende. Redigeret og udgivet af P. Møller, Gudhjem.

2. Aargang. -15.oktbr.1929.  Nummer 1.

Skrev Otto J. Lund.

Ola Peteres Arier.

Ola Peter va ejn aa desse gamle sjâulie Gøbbana, som altid hâr saamajed å fortælla frå dorra Horratid, å som de altid e Plazar å høra på. Varden hadde vist ente vad så lenn me-ijn æjndå, ætte va jâ hâr hørt, men derfor hadde Ola Peter ente tavt Humøred. Hajn va nu Æjnkj å bode ena i ejn lidijn Huzanrysta, som hajn ajde. Hajn hadde fem sæks Bælla, som va spredda rojnenom. Nonna aa dom va livæl ijkje læjner væk, æjn de kojne se-in lid tigaa, om de knev. Sæl gjik hajn så å nørlada å paste sina Høns å sin Gjed, å så sludrada hajn lid me Folk, når der va nâjn, der hadde tid te å høra på-in. Hajn hår fortalt mig monga Pazaziker frå sin Horratid; her vil jâ så præva på å gjængje en å dom.

Ola Peteres Frajeri. Ser du, mijn Horra, de å kojna fraja ræjtit e slæt ijkje så nømt, som ejn sko’le tro. Di mæste Piblana vil gjærna hâ dom ejn Kjærest, men di vil bâra ente lâ dom op me-ed, seddan vad iajlefajl i mijn Omgdom, å de e nok de samme inu. Derfor gjæjlered om ente å varra alt for sajtlawijn, men hå Snakketåjed i Ården. Di, der ijkje ded hâr, gjor bære i å skriva; så resekirar di ente, å de gaar, som de gjik maj dæjn fosta Gongejn, for då gjeked ijla, som væl va. Jâ kjænte ju et Pâr År på ejn Gaar i Åkkersen, fost som Haldræjn å sijn som Håuddræjn. Nu hadde jâ vad på Sæssion om Fiskjed å sko’le i Kjænesten i Framtiden. På ejn Nâbogaar kjænte der så en Paija, som hed Petra.

Dæjn fosta Gongejn, jâ saa-na, tænjte jâ, a de va ju en Kattens næt Pibel, som ævent kojne passa te Konna te maj, å desotara jâ saa-na, des mera opivader ble jâ, kajntro. Snakt majed me-na hadde jâ-kje; hon va et Pâr År ældre æjn jâ, å saa altid så blåij å sajtlawen ud. Di andre Kjænestefolken på Gaarejn sâ ræjtinok, a hon va bodde arri å halstarri; men de ajtada jajkje ætte, naturli. Jâ lawada maj ju Ærne derhen så ota de kojne ad saij bæra, å jâ fikj ju âw snakt me-na ejn yjnka Gong. Men faa sajt, va jâ hadde på Jarta, kojne jâjke, om de så hadde galt aldri ded. Dræjnana forsto nok ijkje, va jâ løv der på Dørana for, men jâ troer nok, hon hadde en Snâwa omed. For om æjn a Kvijnfolk e domma på monga Tijn, når de gjæjler seddan nâd, e di såmajn treska nok. Men dætta føre ju inte te nâd. Jâ tænjte på å skriva, men jâ synjtes, de tâu saij så låjerlit ud, for vi va Nâbo, å så hâr jâ hæjler alri vad stiver i å føra Pænnejn. Imæns gjekke så Tiden å vi nåde Valberdâ. Hon sko’le flytta te Markersen å jâ sko’le reza i Kjænesten.

Et Pâr Dâ ætte Flyttedâ gjikj jâ så en Tur te Åkjærkeby for å saj Fârvel te ijn Morbroer, som bode der. Lisom jâ nu kom i Ukântijn aa Bøjn, så jâ Petra komma nere i Gâdan. Jâ kojne nok se, a hon va for hjemgånes, for hon hadde ejn stor Gjyjnkel ojne dæjn ena Armejn, å et lidet Knyde i dæjn ena Honn. Jâ standsada ju å hælste, å hon hælste âw ijæn. Hon saa så mijl å glâ ud å jâ ble helt antererder ver-ed. Hon spore så, vår lânt jâ sko’le, å jâ va tresker nok te å svâra, a jâ sko’le ævent vad te å gaa jem, å ves a hon âw va for jemgånes, kojne vi kansje slaa Følje et Straij. Jâ de va hon ævent, sâ hon, å de va ju altid ârtit å få igrân Følje.

Jâ spode maj så ijn te ejn Bâgara, som bode liever, å kjevte for aata Sjillijn Veddebrø, å så traskada vi ju a Lanned te, kantro. Så snârt vi va kommena udean for Bøjn, va jâ ju galanter å bø te, a jâ kojne hjælpa-na å bæra hæjnes Sâger, å jâ fijkj så dæjn stora Gjyjnkelijn å slæva paa. De va lid Tøj te ejn Kjâul å et Ojnesjørt å så et Stykje Larrit te Lâgen å Hânkle å seddan nâd. Jâ sko’le bæra-ed næt, a jâ ente broglad-ed for-na, sâ hon, å jâ bâr-ed âw så forsæktit, som om a de va nystivad Krestnatåj. Hon fortalde så, a i de Knyded, hon sæl bâr, va der et hal Dusin Talreka å nogged ajned fijnt Postelin, for sæl om ejn ente venter sæl å faa Brøg for-ed, va de livæl ârtit å hâ nâd ejn kojne kajle sit ajed, sâ hon, å detta sajnada jâ me paa. De va ju seddenejn hæjluer Forårsawtan, stille å møijt i Væred som de kojne vad hæn på Sommarejn. I Byvongejn begjynte Vårsæn å tita op, å vida å gula Blomster sjinde på ajle Brinka å Groftakânta. Jâ gjikj å tænjte paa, vor altijn livæl e næt seddenejn Forårsawtan, når ejn e onger å rasker å følles me ejn Pibel, ejn mener om.

Ejn Gjøij tâw te å kåkka nera i Vajlansgårsskâwana, de va dæjn fosta Gongejn, jâ hør-in de Aared, jâ kåkkada igjæn et Par Gonga, men så sâ Petra, at de måtte jâjkje, for naar ejn vræjner ætte Gjøjejn så blør Næbbed på-in, demmeså.

Då vi nu va kommena ud imod Skaggelfajlet te, begjyjnte vi ju ble lid trætta, å så sâ jâ, om vi inte sko’le vila igrân. Der va ævent et Stengjâre londs me Væjn; dær satte vi vos så på Graavakântejn me Ryjgjejn mo Stengjâred. Gjyjnkelijn lâ jâ i Graaven, å Knyded me Talrekana satte hon imæl vos. Jâ trajte nu Veddebrød op idå Lomman å så delde vi ded, å sad å småprâtada lid ver, å hadded ju nok så hæjlut. Jâ sad nu å tæjnte, a bæra Lajlihed te å faa sajt, voddan de hadde saj me maj, å om hon ville varra min Konna ejngong, sko’le ejn leda ætte. De va nu livæl inte så næmt å faa begjyjnt, som jâ hadde tæjnt, sjønt jâ hadde læst âwer paa dæjn Lajsan asjellia Gonga.

Hon forsto vest got, vor de bâr hen, for hon hadde fojlad Hænnarna i Sjød å sad å kjikkada ejn ajnijn Vaj. Jâ begjyjnte saa å saj: ” Nue, der va en Tijn, jâ gjærna vijle sporra daj om, Petra”. Herme kjøre jâ fâst; de va ævent som jâ hadde faaed ejn Kantoflebedda fâst i Halsejn; Jâ krønnada å harkada, men lie majed jolp-ed. Te sist tænjte jâ, a kansje de gjijk bære, naar ejn sto op. Men nu sjedde der en varre Balâde, for ide, a jâ reste maj, kom jâ te å stødda te ejn løzer Sten på Gjâred, så hajn rojlada ner, å de lie mit på Knyded me Talrekana. Jâ ble ju så jâ nær hadde gaaed bâgâwer å veste aldri va jâ skojle saj. Petra va ju sprongen op, då hon høre detta Rabaldered, å då hon så, voddan de va gaad me hæjnes fina Postelijn, ska jâ lâwa for, hon fijkj dæjn anra Sian ufor, ja, ni kajn æjla tro, hon renskâr maj. Jâ hâwsar ijkje alt, va hon sâ, men jâ hâwsar, a hon kalte maj bodde for et Stammene, et Skobbatrâw å Luzavrâg å monga anra pena Naun. Jâ præwde ju å tyssa aa paa-na å onjsjyjlde maj så got, jâ kojne. De va ju inte me Vilja gjort, sâ jâ, å de va livæl mæn dø Tijn, som kojne erstattes; men hon ble bâra ver å sjæjla å farras.

Tesist hadde hon nær faad maj opaggader âw, å jâ lâw-na så vedda, a sæl om jâ va ejn Lazabone, som hon sâ, va jâ livæl Kar for å betalla di Kâraskræjln ti Gonga om så sko’le varra. Men hon va så ryskenes arri, a hon urada ijned. Jâ kom te å tæjnkja paa, a mijn gamla Fâr brøgte å saj, a trættes me galna Kvijnfolk e som å spotta mo Vijnejn. Jâ taw derfor Pæjnabaagen op idå Lomman, å så spore jâ, va hon hadde gjed for di Skræjln. Hon svâre så, a di skojle kost ejn Dâler, men hon hadde pruttad me Kjøman, sa hojn hadde faaed dom for fem Mark å fir Sjillijn. Jâ tâw så ejn Dâler å smed te-na, uden så-majed som å se, om Talrekana va gåna itu, æjla va di va. Å så vænde jâ Ryjgjejn te-na å nørlada tebages te Åkjærkeby ijæn.

Nonna Dâ ætte reste jâ så i Kjænesten, å der fijkj jâ ajned å tæjnkja paa å glømde snârt Petra. Då ja kom jem fijkje jâ å høra, a hon va bled gjeft me et Karastommena fraa Markersen, der drak å donrada. Hon va âw ejn sjijta Kjælejn, der altid sjæjlde å farrades, å holt et fârlit Sty, når de inte gjikj ætte hæjnes Hâud, å de ska nok inte jælpa te å hojla Majn te jemmed. Men når jâ kommer te å tæjnkja på mit fosta Frajeri, sajer jâ alti: ” Jâ ila gjik-ed som væl va”.