Sommarawtan.

Bâg Skâuinj e nu Soln gåd ner

å skoggana bled longa,

å nu de sjømmes mer å mer,

 snârt taja Fâulasonga.

Nu Doggen står i Ænj å Mâ,

 å Fjælstawn stæmmer Flojtan,

for hannem e vel Nat som Dâ.

Sânthâsorm tænner Lojtan.

 

Jâ sedder på minj vânta Plâs,

vår Borkjarne stå rânka,

å tænjkjer på, a denja Stâs

vil Vinjterstorm rapt dânka.

Her Minjen komma, et for et,

som om di me vil snakka.

Vå va då lived pent å læt

i Går å Huz å Brakka.

 

Jâ minjes grant vær Awstanstunj,

vi hænte Van frå Kjila.

Då Moer gjikj me Smil om Munj,

å Iven va så mila.

Når Fâr hanj hænta Øjen ska,

jâ âu fijkj Lâu å ria.

Enj lidenj Syrk jâ då men va,

der âu fijkj lært å bia.

 

Jâ hâusar, Iven ble så små,

min Puda Mor lâ bære;

Me Hænner fojlada hon då,

a God hanj rår, maj lære.

Ja, menjesken va ajle brâ,

som Fattifolk sâ ræja,

å ajle mila va å glâ,

me Vystenj jâ fijkj læja.

 

Men Varden hon gjer ju âu Stød,

kanj boja stiver Nakka,

å fijkj jâ præua håra Brød,

så lære jâ å takka.

Ja, majed lære jâ; jâ ved,

tit Tânker e`nte mila.

Du Sommarawtan, du gjer Fred,

om Varden âu far ila.

Otto J. Lund.