Swinahæijl.

 

En liden Âria ni her nu ska få,

om Swinahæijl å Kjærlihed hon mæjler.

De e vel såsânt som majed anjed pånå,

lid Dækt skâr vel ente nâd hæjler.

 

Trina hon va nok got trædeve år,

â ensammen va hon âu, som de går.

Hon bode der nera i Røsen enj Stâ,

å hadded semænj bådde hæjlut å brâ.

Enj pener Huzakorr hadde hon âu,

å aulde bådde Kantofler å Râu.

Henjes Høns gjore Æjg å Fåred gå To,

men i Hoddan der va et tomt Grizabo.

 

En Framtid gjekj Trina å tænjte som så,

vår vad grâua ârtit jâ Griz kunje få.

Hanj kunje ble bådde te Gaun å te Glæ,

kunje læua på Næjler å i vassens Grân sæ.

Et Sâulakâr kunje jâ då kajla mit,

å Pølsa å sølta å Græua å Fet.

Der ble nâd å tâ te når Vinjterinj kom –

kansje jâ âu Manj fijkj når ded spores om.

 

 Så gjekj hon enj Dâ for å kjeva enj Griz,

hon skujle hælst hânj te en gaddeli Priz,

å derfor så måtte hon lânt omkrenj,

å kom te Hâns Jørn’sa, der sønjan Lensænj.

Hâns Jørn va enj Knâga me Øij å tre Kjør,

å Griza i Krødda å âu et Pâr Sør.

Hanj gjijk ena å trødde i Møj mæst te Ørn,

Kvinjfolk e nâ Kram, seddan mente Hâns Jørn.

 

Her Trina nok kunje enj Griz livel få,

å Prizen denj kunje vel âu rabba å.

Tâl-fjâurtan Kroner va Prizen vel nu;

men Jørn lo saj pruta ner helt te sju,

å så va de livel enj broguer Galt,

Slunørader va hanj å skræj for Gjevalt.

”Hanj e lid fortryter, som ni nok kanj se,”

Men Unjerrøgg ota di bæste kanj ble.”

 

Hon lånte enj Korr å tâu Grizinj me,

å traskada jemad a Røsen te.

Denj fosta natten hos Trina hanj lå,

hanj lanjtada, Stakkalinj, demmeså.

Men så tâu nok Trina sinj Griz på Sjød,

å så fijkj hanj Flaska å sin âu enj Sød.

Å Grizinj hanj syntes, a alt va så væl,

hanj ble snârt så kjelinj som va de enj bæl.

 

Å som hanj då vâuste, hanj vâuste i Sprinj,

fijkj Dæjler i Nakkanj å Rompan i Rinj.

Å fjâurtan Dâ ætte Hâns Jørn hanj kom,

De va bâra Grizinj hanj ville se om;

men Trina hon livel så glâ âu då ble,

Væm ved va detta kunje føra te.

Hon gâ ju Kaffe å då ded va tâd

Di snakte om Griza å alt seddan nâd.

 

De sjede ret ota, mæn sommarinj gjikj,

a Jørn saj et Ærne te røsen fijkj.

Om Grizinj hanj trivtes hanj ville nok se,

va mera hanj tænjte, hanj tajde me.

Om Mortensdâ Slajtarinj kom me sinj Kniv,

å så måtte ju Grizinj lada sit Liv.

Nu Trina fijkj Sâul så de kunje forslå,

hanj vajde haltâlte Lispunj, pånå.

 

Men Pølsegjiled de ble’nte ret stort.

Hâns Jørn skujle me, herme vad ed gjort.

Hanj fæjdes å komma, å hanj åd for to

å gjek ente jem me enj svøltinj Kro.

Då hanj hadde tømt bådde Talrik å Fâd,

gå hanj Trina hån å sâ Tak for Mâd,

å spore na: ”Vil du følla me jem te mit?

Du kanj passa Griza, ded hâr jâ set.”

 

Då Trina ble rø, å hon viskada bløj:

”Ja, Jørn, jâ ska vaska å lappa dit tøj,

Jâ jemmed ska hojla så hæjlut å pent,

å ble en brâ Konna, vår e du då ârti å jøs!”

Nu svârde Hâns Jørn, å hanj gâ na enj Kjøs.

Å herme va denj tinjen Klappad å klârt,

Di holte så Brojlep å ded i en Färt.

 

Dorra Jem e så hæjlut som nânj vil se,

I Krødda gå Griza å Kjybba me.

I Vaggan enj Horra på Fjâurtan Punj,

å Jørn hanj grinar me sjæuer Munj.

”En Lokka de va nok, a Trina ble min,

for Kvinjfolk e vilast te å passe Swin,

ja got livel vad, a de gjikj som de gjikj,

et Swinahæijl, jâ maj en Konna fijkj.”

 

Denj Kjærlihed e livel lorlist å alt,

denj kanj sæl benøtta enj broguer Galt.

 

Frå Jul på Bornholm 1935. Otto J. Lund.